Betydningen av en akutt aksent

Betydningen av en akutt aksent

De står stort sett på rad og rekke. De fleste støttes stramt opp av hverandre, mens andre, særlig de som står ytterst, har seget i fotfestet og lener seg litt på skrå. Det er bøkene. De står på hyllene og byr seg frem, de står på hyllene og gjemmer seg bort, de står på hyllene og roper. I skolebiblioteket, i folkebiblioteket, på hylla hos mormor, hos pappa og hjemme. Og i bokhandelen. Akkurat i bokhandelen kan det dog være litt vanskelig å høre dem i all støyen fra bamser med store glassøyne, gøyale matbokser og drikkeflasker, men felles for alle bøkene er at de vil oppnå det samme:
– Les meg!

Det er vanskelig å finne noen som er uenig i at det å kunne lese er viktig, selv om argumentasjonen for hvorfor antagelig varierer. Noen vil påstå at det er viktigere å kunne lese et brev fra kommunen med informasjon om at vannet i nabolaget er forgiftet, enn et kjærlighetsbrev fra hun i B-klassen. Andre at det er viktigere å kunne orientere seg i et partiprogram og i matteboka, enn å leve seg inn i en fiktiv historie. Uansett argumentasjon: veien mot å kunne oppfatte informasjonen fra kommunen, i matteboka og i partiprogrammet går via kunnskap om (og kjærlighet til) ord. Og språk. Via kjærlighetsbrevet og historiene.

Foto: Geir Dokken. Illustrasjon fra bokomslaget.

Litteratur står i en særstilling som kilde for utvikling av empati og forståelse av andre mennesker. Som speil for å gjenkjenne følelser, både hos seg selv og de andre. Som gjødsel og vann for fantasi og forestillingsevne, og som et kompass i møte med moralske og etiske spørsmål. Gjennom litteraturen blir vi eksponert for ord som er uforståelige første gangen, begripelige gang to og tre, og litt etter hvert blir ordene våre egne – og vi mestrer et språk.

Gjennom litteraturen gjøres vi sakte, men sikkert i stand til å oppfatte dybden i et kjærlighetsbrev, tekstoppgavene i matteboka og betydningen av informasjonen fra kommunen, og til å på egenhånd kunne ta stilling til partiprogrammene. Altså må vi lese. Og vi må geleides inn i litteraturen. Fint få våkner opp en tilfeldig morgen i en alder av 39 med nytt medlemskap i Kunstmuseets venner, og med stor selvtillit oppsøker utstillinger og kaster seg ut i den gjeldende diskurs. Like få nærmer seg litteraturen, formatet bok og alle ordene, med selvsikkerhet og glede uten å ha øvd først. Men når begynner vi? Og hvor?

Selv om jeg på stående fot ikke kan vise til verken teori eller forskning som gir meg belegg for følgende påstand, tør jeg likevel si at alle bøker er skrevet for å bli lest. Det motsatte faller på sin egen urimelighet. Og der står de, alle bøkene, for mange som en ugjennomtrengelig mur. Hyllemeter på hyllemeter i et helsikes kor, og man kan få lyst til å nevne det med skogen som ikke synes på grunn av alle trærne. For hvordan kan du vite hvilken bok som roper på akkurat deg?

Det er ikke helt utenkelig at det faktisk står Les meg! i hemmelig skrift på samtlige utgivelser. Eller jo. Det er utenkelig, men la oss for et lite øyeblikk likevel forestille oss at det gjør nettopp det. Da trenger vi formidlerne og formidlingen. Formidlerne av den varierte formidlingen. De som kan gi deg koden til nettopp den boka som roper Les meg! til akkurat deg.

For boka di finnes. Bøkene dine finnes. Forfatterne tar hver dag ansvar for at de gode bøkene skrives. Forlagene tar ansvar for at de gis ut, og innkjøpsordningen tar ansvar for at de er tilgjengelige. Hvis målet er å skape lesere, om det er i et skolepolitisk, kulturpolitisk, etisk, utdannings- eller danningsperspektiv, må vi sørge for variasjon i formidlingen. Vi trenger variasjon i formidlerne. Vi trenger foreldrene og lærerne, vi trenger bibliotekarene og bokhandlerne, fortellerne og produsentene. Og vi trenger arenaene.

Den kulturelle skolesekken (DKS) er en slik arena. Litteraturformidling inngår som en del av mandatet til DKS. Historisk har det vært noe uenighet i feltet om premissene for hva litteraturformidling i DKS skal være, men de senere åra har dette vært i bevegelse. Der hvor de ordinære forfatterbesøkene en tid var forstått som det eneste riktige formatet for noen, ser vi nå en større variasjon i hva som formidles som litteratur – og hvordan. I tillegg er det tilløp til større grad av åpenhet rundt ansvarliggjøring av de ulike rollene som har reell en innvirkning på kvaliteten av formidling gjennom DKS. For den bæres ikke av formidleren alene. Det er bra.

Litteraturformidling i sin helhet er i endring, rollen som litteraturformidler – og tilrettelegger – likeså. Det er også bra. Ned med guarden, opp med døra! Vis meg hva du kan og hvordan du gjør det! God formidling fungerer som en veiviser inn i den potensielt ugjennomtrengelige litterære jungelen, og som døråpner inn til det stedet hvor alle gis anledning til å bygge selvtillit i møte med ordene. Med litteraturen. Med bøkene.

For selv om det garantert ikke finnes én bok som passer for alle, finnes det garantert en bok som passer. For alle.

Vilde Kamfjord har jobbet flere år som produsent og programansvarlig for litteratur i DKS Oppland. Hun er for tiden også student ved forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt (NBI) og en av bidragsyterne til antologien «Les meg. Håndbok i formidling», som kom ut på ENA forlag i september 2016.

Fakta om LES MEG! (ENA forlag 2016)

Antologien er et praktisk verktøy for alle som ønsker å formidle, eller bli tryggere i rollen som formidler.
Redaktør: Nina Aalstad
Bidragsytere: Nina Aalstad, My Ragnhild Malfang, Kristin Storrusten, Marit Hallen, Pål Brekke Indregard, Vilde Kamfjord, Widar Aspeli, Vidar Olav Haraldsen-Jupskås og Siri Morland
Foto: Geir Dokken
Les også "Nødhjelp for formidlere", anmeldelse av Les meg:
http://www.barnebokkritikk.no/nodhjelp-for-formidlere/#.V-zIIWXjXeR

Ein bit av universet

Ein bit av universet

International Projects in Kulturtanken – Arts for Young Audiences Norway

International Projects in Kulturtanken – Arts for Young Audiences Norway