Det uforutsigbare

Det uforutsigbare

Refleksjoner fra scenekunstfestivalen SAND
av Therese Clemetsen, rådgiver i Kulturtanken


Scenekunsten eksisterer i et samspill mellom mange ulike kunstformer og disipliner. Samtidens scenekunst utfordrer grenseoppgangene i dette samspillet, og fokus for SAND-festivalen 2016, er nettopp dette: å utforske grenseoppganger i scenekunst for barn og unge.

Magisk oppdagelsesferd
I forestillingen «Nothing’s for something» av duoen Fieldworks var elementene fristilt, og dansere, tilskuere, lys, lyd og scenografi hadde alle likeverdig betydning. I et rom med vandrende gardiner, ballonger, dansere som scenografi, og lys- og lydinntrykk, fikk både barn og vokse ta del i drømmeaktige, absurde verdener som sprengte både fantasiens og virkelighetens grenser. Scenografiske elementer ble levendegjort og vi kunne oppleve scenografien som medspiller i et ikke- hierarkisk univers. Gardiner som lekte og danset, aktører som var usynlige, som skiftet form i en slags kollektiv bevegelse, og allikevel med en tilstedeværelse. «Nothing for something» er en forestilling som utforsker og synliggjør det som ikke er synlig, på en bevegende og uforutsigbar måte.
Fra forestillingen "Evros Walk Water". Foto: Therese Clemetsen
Fra forestillingen "Evros Walk Water". Foto: Therese Clemetsen

En annen forestilling som også er verdt å nevne er «Mørkmodig» av Katma. En eventyrlig fortelling om alt det vakre som bare finnes når det er mørkt. Med hodetelefoner på øret ble vi delt inn i grupper og forført inn et poetisk univers på en magisk oppdagelsesferd. I forestillingen møtte vi aktører, dansere, scenografiske tablåer og ble en del av eventyret og forestillingen. Ingen prestasjoner, bare naturlige bevegelser etter instruksjoner - som fløt sammen i en total enhet. Undertegnede glemte at jeg var voksen og skillelinjene mellom barn / voksen, publikum/aktør opphørte.

Grenseoppganger
Hilde Annette Aakre, festivaldirektør for SAND, forteller at de i år har fokus på grenseoppganger i scenekunsten, og selv om scenekunsten i seg selv er tverr-estetisk har de ønsket å utforske disse grensene, og undersøke spesielt: Hva er publikums rolle, versus aktørens rolle? Hvordan kan de blandes og skyve grensene mellom sal og scene, slik at de får en likestilt posisjon? Hva skjer når den tradisjonelle rollen byttes ut med sceniske elementer?

Det som er "hot" innenfor samtidskunsten nå er interaktivitet, forteller Aakre. Men, hva er det egentlig? Hva er interaksjon og hva er ekte medvirkning? Og hva er inkludering av publikum i kunsten? Deltakelse er jo ikke i seg selv nødvendig eller interessant for publikum, heller ikke rent kunstnerisk sett. Det som ligger bak ønsket, er likeså viktig. Hva tilfører interaktivitet kunsten og hva tilfører det publikum? Vi må ikke begrense rommet for barn og unge – eller for de som har noe ekte kunstnerisk på hjerte. Det er viktig å ha respekt for barn som et kompetent publikum, og nettopp derfor er samtalen rundt dette viktig, sier Aakre. Festivalen hadde derfor også lagt opp til fagsamtaler og seminarer mellom forestillingene.

Barn på flukt
Temaet som skal utforskes ved neste års festival, er flyktningkrisen og andre sosiale utfordringer som berører barn og unges liv i dag. Som en introduksjon til dette hadde SAND invitert Rimini protokoll og «Evros Walk water» – en fortelling om barn på flukt. Forestillingen er skapt i samarbeid med femten gutter som har overlevd en reise til fots fra Irak, Afghanistan, via Syria til Athen, hvor de bor i dag. Forestillingen handler om denne reisen. Og her ble publikum invitert på scenen for å innta ulike posisjoner og utføre visse oppgaver som ble instruert gjennom høretelefoner. Hver eneste publikummer var medvirkende i forestillingen og ble involvert inn i de ulike guttenes virkelige historier. Guttene fikk en stemme uten å være tilstede fysisk, eller ved at en aktør spilte deres rolle, men ved at publikum selv fikk erfare å være i deres liv i korte øyeblikk. Grensene mellom oss og dem forsvant tidvis. Alle i publikum var delaktige, og skille mellom scene og sal hadde opphørt. Det var sterke historier som ble formidlet, men også helt banale hverdagslige bekymringer og irritasjoner som gjorde at situasjonene til guttene ble gjenkjennelige og ikke for overveldende, og derfor mulig å forholde seg til.

En annen forestilling / fortelling som også hadde temaet barn på flukt var «Der barna sover».  Tale Næss har skrevet en dramatisk og lyrisk tekst som baserer seg på Magnus Wennmans fotoreportasje om barn på flukt. Teksten ble fremført som en lesning med barn og voksne i rollene, og ble formidlet til publikum på en direkte og åpen måte. Denne fremføringen var, i motsetning til Evros Walk water, ikke mulig å distansere seg til. Fortellerne satt i ring og så direkte inn i øynene til publikum mens de fortalte. Ikke som en tekst som framføres for et publikum, men snarere en erfaring som deles. Dette opplevdes som veldig sterkt, og både fortellere og publikum, inkludert undertegnede hadde problemer med å holde tårene tilbake - det var umulig å ikke bli berørt.

«Der barna sover
inne i skogen
på en nedlagt perrong
under åpen himmel
sover og våkner igjen
våkner og reiser seg
våkner og går så lenge dagen rekker
og enda litt til …»

(fra «Der Barna Sover»)

Mer scenekunst for barn og unge
Jeg fikk også en prat med Eivind Haugland, styreleder for Assitej Norge, og spurte han hvor anerkjent scenekunst for barn og unge er i dag?
- Scenekunsten har generelt fått høyere og sterkere status, fått mer midler og det er blitt flere støtteordninger, og det er blitt gjort mer forskning på feltet. Etterspørselen er blitt større og det er mange flere som lager scenekunst for barn og unge i dag enn tidligere, forteller Haugland. Bevisstheten er blitt dypere og større, og aksepten for at dette er viktig, er i ferd med å øke - og det gjør også noe med kravet om kvalitet, sier han, og forteller at Den kulturelle skolesekken (DKS) har vært viktig og har gitt feltet muligheter, handlingsrom og ressurser til å utvikle forestillinger. Mye av det som sendes ut på turné i DKS utfolder seg i gymsaler, og dette formatet gir også noen begrensninger. Men, alt i alt ser vi en utvikling og kvalitetsheving, mener Haugland.
Festivalsjef Hilde Annette Aakre og styrelder for Assitej Norge, Eivind Haugland.

Utfordrer det etablerte
Det som var gjennomgående i festivalen slik undertegnede opplevde det, var presentasjon av produksjoner som utforsket og visket ut skillelinjene mellom de ulike kunstformene,  og at forholdet mellom scene/sal og eller tilskuer/deltager opphørte. Deg og meg, de og oss ble til et kollektivt «vi». Mange av verkene utforsket spesielt interaksjonen mellom aktører og tilskuere og mellom sal og scene. Publikums medvirkning fikk en helt annen form enn den didaktiske og jeg opplevde denne formen for medvirkning som respektfull for publikum, og det føltes veldig organisk, som å være en naturlig del av et hele. Forestillingene utfordret på ulikt vis etablerte normer, regler og sjangre – og ga meg ett helt nytt blikk og erfaring om hva scenekunst for barn og unge kan være på en stødig utforskende måte.

SAND-festivalen ble arrangert for 12. gang, og gikk av stabelen 15.-17 september i Kristiansand.
http://sandfestival.no/

Ensom fremmedfrykt

Ensom fremmedfrykt

Ein bit av universet

Ein bit av universet