Kulturrikets tilstand

Kulturrikets tilstand

Årets tema: Ny kulturpolitikk for barn og unge?
Sted: Litteraturhuset 16. 11. 2016
Arrangør: Telemarksforskning og Høgskolen i Sørøst-Norge,

Ole Marius Hylland, kulturforsker og fagkoordinator ved Telemarksforskning, innleder seminaret med å problematisere: Hva er egentlig kulturpolitikk for barn og unge? Er barn og unge en egen målgruppe? Skal vi ikke skille store og små barn? Hvor skal i så fall skillene gå? Når vi tilrettelegger kunst for barn og/ eller unge, fjerner det noen av kunstens verdi?  Er øremerking av midler viktig for å sikre kvalitetskunst til barn og unge, eller fungerer det ødeleggende? Skal barn velge selv hva som er god kunst for dem, eller bli valgt for?

-Alle disse spørsmålene skal avklares i dag, sier Hylland noe ironisk, til latter i den fullsatte storsalen på Litteraturhuset.

Første foredragsholder er den danske professoren og forskeren Beth Juncker, som snakker om en ekspressiv kulturpolitikk, med et nordisk blikk. Hun mener Norge ligger langt fremme på feltet, og at det skjer store omveltninger akkurat nå; satsningen Kunstløftet er avsluttet, Den Kulturelle Skolesekken omorganiseres, Kulturtanken reiser seg på Rikskonsertenes grunnmur, og Kulturrådet har ikke lenger barn& unge som et eget fagråd. Med andre ord er det mange utfordringer og muligheter på trappene. Juncer trekker frem Kulturtankens plassering mellom kunst og læring - mellom kunstinstitusjoner og utdanningsfeltet - som en av disse.

 -Hva bidrarutdanningssektoren med til kultursektoren, spør Juncer, og sier at gode hensikter ikke er nok. Selv om det i Norden er en tradisjon for å samle kunst, kultur og utdannelse, og selve samarbeidet ikke er problematisk, så er utfordringen å finne en felles visjon, hevder hun.

Lisa Nagel er doktorgradsstipendiat, dramaturg og kritiker. Hun tar for seg kulturpolitikken fra praksisfeltet i innlegget «Kunst for kids- eller Bok og bolle». Hun diskuterer forholdet mellom kunsten autonomi og barn og unges opplevelser, og trekker spesielt frem barns deltagelse i kunstneriske produksjoner som et lite diskutert og problematisert felt.


Prestisje og kvalitet
Rolf Engelsen
er seniorrådgiver i Kulturrådet og har vært prosjektleder for Kunstløftet. I sitt innlegg etterlyser han kvantitativ og kvalitativ forskning på kunst for barn og unge. Han sier det var avgjørende for kunstløftet av man skulle tørre å utfordre barna. Feltet får ikke prestisje før alle kunstinstitusjoner setter i gang «ung-prosjekter», og tar publikumet barn og unge på alvor, mener Engelsen.

Han får følge av forsker Åsne Dahl Haugsevje, som mener «lav status og kvalitet» kommer til uttrykk gjennom mindre midler/ penger til kunstproduksjoner for barn enn til produksjoner for voksne, lavere krav til produksjonene, og at kunsten blir målgrupperettet, fremfor autonom.

– Skal man sette kunsten først, eller barnet først? Dette er dilemmaet, i følge Haugsevje. I prosjektet Kunstløftet mente man at det går an å ha to tanker i hodet samtidig, og hun konkluderer med at man fikk til en god del i løpet av prosjektperioden, men at det er vanskelig å måle om statusen til kunst og kultur for barn og unge har blitt løftet.

– Hvordan vi skal sikre at kunst for barn og unge forblir en del av den store kunstsamtalen, er fortsatt en utfordring og noe vi må jobbe aktivt med, avslutter Haugsevje.

Debatten om kvalitet i skolekonsertene er preget av voksne, hevder musikkpedagog Torild Wagle Christensen, og etterlyser elevens stemme. Hun viser til intervjuer hun har gjort med barn og unge, der hun har spurt dem om hva som gjør en skolekonsert god. Blant annet viser hun til Rokkan-rapporten som etterlyser mer «deltagelse» for barn og unge. Christensen hevder det ikke er entydig at barn og unge ønsker dette, og at vi har en tendens til å generalisere målgruppa.

Matias Hilmar Iversen, fungerende konsertsjef i Kulturtanken (tidligere Rikskonsertene), sier at det er konteksten som er ofte er avgjørende for kvalitet i skolekonsertene, og illustrer dette med en rekke anekdoter og eksempler, både som utøver selv, lærer, og som skolekonsertprodusent. Det er mange faktorer utenfor selv konsertproduksjonen, som kan være avgjørende for om dette blir en god eller dårlig opplevelse for publikum, hevder han.


Barn og digital mediekultur
NRK super var invitert for å snakke om hvordan de jobber med å skape innhold og opplevelser i digitale flater, for og med barn og unge. Cathrine Simonsen, redaksjonssjef i Super, hevdet at digitale kanaler også kan skape nærhet og felles opplevelser, og at selv om de benytter digitale kanaler som Snapchat for å kommunisere med barna, er det det «nære og «viktige» de skal være opptatt av. – Vi tar barna og deres kunnskapsverden på alvor, sa Simonsen.

Også tidligere Rikskonsertene har satset på det digitale for å nå barn og unge. Nettspillet Lyderia ble presentert av prosjektleder Kjetil Moen, som fortalte om bakgrunnen og behovet som ledet til utviklingen av spillet.
- Det var et ønske om å fylle rommet mellom skolekonsertbesøkene. I Lyderia kan spillerne delta, bidra og samtidig lære mer om musikk, fortalte Moen. Han fortalte også at de involverte barn tidlig i utviklingen av Lyderia, og tok hensyn til ekspertgruppenes vurderinger av spillet underveis.


Kulturskolen, en talentfabrikk eller et sted å henge?
I skolen er det lave ambisjoner på vegne av kunst og kultur, hevder Sjur Høgberg, rektor ved Kristiansand kulturskole. Han viser til at det i fagene Musikk og Kunst & Håndverk, er flest lærere med lav fagutdannelse. I Kulturskolen derimot, er andelen fagutdannede lærere høy, forteller han.
-Vi besitter høy fagkompetanse, og vi burde fylle Youtube med godt innhold og møte de unge der de er, sier Høgberg ambisiøst fra kulturskolens ståsted.

Hans kollega Anders Rønningen, rådgiver i Norsk kulturskoleråd viser til at det er lovpålagt at alle kommuner skal ha et kulturskoletilbud (§13-6 i opplæringsloven). Nå har kulturskolene fått ny rammeplan, der de satser både på et inkluderende breddeprogram, et kjerneprogram (der man forventer en fremdrift hos eleven), samt et fordypningprogram for de som vil satse. Kulturskolen ønsker en styrket og felles satsning på kunst og kultur til barn og unge, i samarbeid med både skolesektoren og kunstinstitusjonene.


Kunsten og målgruppa
MOToffentlighet er en «kunstmønstring som fikk bevilget fem millioner kroner for å avslutte Kunstløftets prosjektperiode (2008-2015)». Prosjektet besto av 31 kuraterte kunstarrangement rundt i det offentlige rom, hadde som mål å skape debatt rundt kunst til barn og unge. Prosjektleder Gry Ulfeng presenterte prosjektet, kunstneriske kriterier, og hva de hadde oppnådd av diskusjon i bl a mediedekning.
Etter Ulfeng ble dagens yngste bidragsyter presentert. Raul Ismail er 17 år og over gjennomsnittet interessert i kunst. Han skriver blant annet kunstkritikk for Periskop, og var invitert for å presentere sin kritikk av prosjektet MOToffentlighet, som han mener bommet fullstendig på målgruppen, i tillegg til at prosjektbeskrivelsen var «komplett uforståelig, selv for spesielt interesserte som meg», sa Ismail.
Mange i salen opplevde nok at Ismail var dagens viktigste stemme, da han var den eneste som representerte generasjonen alle dagens innlegg dreiet seg rundt.

Raul Ismail (17), og kunstinteressert.

Raul Ismail (17), og kunstinteressert.

Kulturtank og Kulturråd - en samtale.
Kulturrikets tilstand avsluttet dagen med å invitere to relativt nytilsatte direktører, i to sentrale kulturinstitusjoner, til samtale; Lin Marie Holvik (Kulturtanken) og Kristian Danielsen (Kulturrådet). I en ny kulturpolitikk for barn og unge, ligger det også noen strukturendringer. Kulturrådet legger ned rådet for barn og unge, for å inkorporere målgruppa barn og unge i alle fagutvalg.
- Målet med omleggingen er å heve statusen til feltet, ved ikke å skille barn og unge ut som et eget kunstfelt, men at det skal være en selvfølgelig del av søknadsbunken til de ulike kunstfaglige rådene sier Danielsen.

For Kulturtanken er omdreiningen annerledes. Ordningene Skolekonsertene og Den kulturelle skolesekken (DKS) slås sammen og Rikskonsertene er gjort om til Kulturtanken som nå har fått det nasjonale forvaltningsansvaret for DKS.
 
- Kulturdepartementet har med denne omleggingen skapt et større mulighetsrom, sier Holvik, som understreker at et av hovedmålene er å få skole- og kunst/kulturfeltet til å snakke bedre sammen, og skape et felles prosjekt. Samtidig understreker hun at det ikke er ønskelig å gjøre kunst til et pedagogisk prosjekt. Kulturtanken skal ha en egen «kunsttank» som skal jobbe med å utvikle kunstformidling til barn og unge.

Videre gikk samtalen, ledet av moderator Heidi Stavrum, rundt temaer som digitale trender, barn og unges stemme i vurderinger av kunstproduksjon, innhold og kvalitetssikring.
– Dette er vanskelige temaer som vi må være ydmyke overfor, sier Danielsen.

Når de blir spurt om fremtiden, sier Holvik at hun ønsker at kunst og kulturfeltet får en annen posisjon enn i dag, og at man i skolen vil likestille kunstens perspektiv med det vitenskapelige perspektiv. Danielsen ønsker et mindre målgruppefokus, og at kunst og kultur til barn og unge skal bli selvfølgelig satsning, både hos utøvere, kunstnere og i institusjonene.
– Kunst er for alle - den er til for oss, avslutter Danielsen, med referanse til dagens første innleder, Beth Juncer.
 

Kristin Danielsen, Heidi Stavrum og Lin Marie Holvik

Kristin Danielsen, Heidi Stavrum og Lin Marie Holvik

Sammenfattet av Cathrine Jakobsen

Mer om Kulturrikets tilstand her.

Formidling og deltagelse

Formidling og deltagelse

Hiphop-verksted for alle

Hiphop-verksted for alle