Kulturarv i skolesekken

Kulturarv i skolesekken

Innlegg av Bjørn H.S. Kristiansen, produsent DKS-kulturarv, Akershus fylkeskommune

Da jeg i min tid valgte å bli kulturhistoriker (etnolog) var det ikke fordi jeg hadde sett en monter på et museum og tenkte at «det er dette jeg vil resten av livet!». Valget kom som et resultat av gode møter med mennesker som evnet å formidle historie. Det er opplevelser jeg unner alle, og det er det jeg jobber for å få til, i stillingen som produsent i Den kulturelle skolesekken (DKS) på området kulturarv.

"Alt er kulturarv"
For ikke lenge siden sa en person med stor innflytelse i DKS til meg at «alt er egentlig kulturarv, så trenger vi dette som eget felt i skolesekken?» Jeg ble vippet av pinnen. Etter å ha gjennomlevd indre monologer av typen: «Hjælp, nå mister jeg jobben!», «Herlighet, skjønner de ingenting!», roet jeg meg og begynte å reflektere. Svaret jeg kom til var klart og tydelig:  ja, vi trenger så absolutt kulturarv som eget felt i Den kulturelle skolesekken.

I den offentlige diskurs er det konsensus om at kulturarv er viktig! En betegnende situasjon fant sted høsten 2015 på Bjørkelangen videregående skole. I regi av DKS hadde elevene fått et foredrag om norrøn mytologi. «Hvorfor skal jeg høre om dette?», spurte en elev, og svaret var «fordi det er en viktig del av kulturarven vår». Argumentet syntes uslåelig, og stoppet diskusjonen effektivt. Men var det et godt svar? For, helt ærlig, spørsmålet var helt på sin plass: Hvordan har vikingenes gale oppfatninger av hvordan verden er skrudd sammen noen som helst form for relevans for oss i dag?

I det øyeblikket man skal formulere noe det går an å fatte om hvorfor kulturarv er viktig, sliter man, og definisjonene varierer. Men det finnes gode svar. Og når de gode svarene blir gitt, vil de «medverke til at elevane utviklar medvit om at menneska inngår i ein historisk samanheng, og at ei lang rekkje historiske hendingar gjer at dei er der dei er i dag» (fra Kunnskapsløftet).

Fellesskap
For meg er kulturarv viktig i forhold til fellesskap og tilhørighet. Når jeg kjenner fortiden til kulturen jeg er en del av, så plasserer jeg meg selv inn i en fortelling - det være seg på familienivå, lokalt eller nasjonalt. Det gjør at jeg opplever å høre til. Og i likhet med meg, er dette et dyptfølt behov for mange mennesker. Det at jeg og familie, naboer og kolleger har samme historiske og kulturelle referanser, gjør at vi har noe til felles. På den måten fremmer kulturarv opplevelse av fellesskap. Se bare hva fortellingene om slaget på Stiklestad, 1814 og torpederingen av Blücher har å si for at nordmenn føler fellesskap. Man trenger ikke å gå langt tilbake i tid, heller. Alle kjenner «The best winter games ever». OL-hendelsen i 1994 er en historie vi alle deler, og munnhellet har gått inn i språket. Der ligger det bidrag til positiv selvoppfatning for hele nasjonen.

«Alt er egentlig kulturarv»-utsagnet er av typen man slutter seg til umiddelbart. Og det er slik at alt hva vi gjør, tenker og føler er et resultat av det som har vært før oss. Det å stoppe opp og oppleve andre mennesker utfolde seg, kan med rette kalles en del av kulturarven. At vi utrykker oss gjennom musikk, visuell kunst og fortellinger har fulgt oss siden tidenes morgen. Slik sett er alle kunstutrykkene i DKS kulturarv.

Når det er sagt, er selve kunstopplevelsen noe som skjer i øyeblikket. Det skal en god del refleksjon til i hver og en av oss for å kunne oppleve at en moderne kunstinstallasjon er en del av kulturarven. Men kanskje er det vanskelig fordi det ikke er noen vits i? Mye av kunsten skal være nåtidshendelser. Det er ikke alltid et poeng å trekke inn tidsdimensjonen. Andre ganger kan nettopp det å løfte fram for eksempel den historiske konteksten kunstutrykket ble til i, tilføre enormt mye og forsterke opplevelsen.

Ung kulturytring under Arendalsuka

Ung kulturytring under Arendalsuka