Kunsten å samtale

Kunsten å samtale

Camara Christina Lundestad Joof (28) er på turné i Den kulturelle skolesekken med en forestilling basert på hendelser i hennes eget liv. Den er skrevet for og til ungdom, fra en som ikke bare har gode minner fra den tiden selv. Når hun i mai avslutter vårens turné, har hun spilt solo-forestillingen Pavlovs Tispe for rundt 20 000 elever i den videregående skole. Forestillingen hennes, eller «eit slags standupteater», som hun kaller den, har generert så mange samtaler med ungdommene hun har møtt at det måtte bli bok.

Språklek og språkalvor
Vi møter henne etter at hun har blitt trampeklappet av scenen i Nynorskens hus, foran 100 elever fra videregående skoler i Oslo. Og det var faktisk her det hele startet for ti år siden, da hun som 18-åring og innflytter fra Sandefjord litt tilfeldig ble sendt på et møte der det skulle diskuteres tiltak for å nå minoritetsungdom. Resultatet ble Den Mangfaldige Scenen i Nynorskens Hus i Oslo, ledet av tospannet Camara Christina Lundestad Joof og Liv Hege Skagestad.

- Var det utfordrende å få med seg flerkulturell ungdom til et teater der man i hovedsak skal bruke nynorsk som språk?

- Nei, faktisk ikke. Man må huske at de fleste av ungdommene med to- eller flerspråklig bakgrunn tar språk lett. Dessuten har de vært fritatt for nynorsk på skolen, og har ikke de samme fordommene eller holdningene til nynorsk som mange av de andre norske elevene har. De er rett og slett åpnere til sidemålet, og synes det er gøy å lære det.

Joof forteller at de i Den Mangfaldige Scenen leker mye med mange språk, og bruker ofte nynorsk i kombinasjon med andre språk og dialekter. Språk er noe Joof er veldig opptatt av.

- Språk er identitet, sier hun. Og da hun sammen med regissør Kai Johnsen utviklet forestillingen Pavlovs Tispe – eit slags standupteater, ble språkleken sentral i forestillingen. Hun veksler sømløst og elegant mellom gebrokken norsk, amerikansk slang, dansk, nynorsk, nordnorsk og østlandsdialekt. Det er muligens for å forvirre publikum, og kanskje få oss til å lure på hennes egentlige identitet. Det hun uansett viser oss, er hvordan språk påvirker vårt blikk på hverandre.

Identitet
Joof har mor fra Mosjøen og far fra Gambia. Selv er hun født i Bodø, men oppvokst i Sandefjord, og hun er biseksuell. Tilhørighet og identitet har alltid opptatt henne.

- Lenge var jeg redd for at jeg ikke hadde noen identitet i det hele tatt, jeg bare tilpasset meg omgivelsenes forventninger av hvem jeg skulle være. Det gjorde meg frustrert og ulykkelig, sier hun.

Søken etter egen identitet, og omgivelsenes forventninger og blikk er tematikk i Pavlovs Tispe.

- Da jeg skulle i gang med å skrive denne forestillingen, satte jeg meg ned med de gamle dagbøkene mine. Det var vondt å lese. Og jeg tenkte at jeg måtte lage en tekst og en forestilling som tok opp tematikk jeg selv savnet at noen snakket med meg om da jeg var ungdom.

Tekstene har hun testet, på sine to yngre søsken på 15 og 18, og en kusine på 20 og et testpublikum på Vigra, for å sjekke om tematikken var aktuell og at språket ikke er utdatert.

- Hva overrasket deg mest i møte med dagens unge?

- At vi ikke hadde kommet lenger. Mine historier fra ti år tilbake burde være utdatert nå. Det er de ikke. Vi må fortsatt snakke om de samme tingene, sier Joof bestemt.

- Ettersamtalen er det som driver meg, sier Camara Joof, som her svarer på spørsmål fra salen i Nynorskens Hus. Foto. Lars Opstad

- Ettersamtalen er det som driver meg, sier Camara Joof, som her svarer på spørsmål fra salen i Nynorskens Hus. Foto. Lars Opstad

Å like seg selv
Joofs tekst er til tider rå og direkte, og handler om selvfølelse, seksualitet og diskriminering. Men det later til at ungdommene i storsalen i Nynorskens Hus er med på problemstillingene hun berører.

- Hvordan har du klart å bygge opp selvtilliten din? Du virker så selvsikker, sier en ung gutt fra en av de bakerste radene i salen.

- Takk for at du spør om det, svarer Joof og smiler, nesten beskjedent.

- Før jeg går på scenen er jeg et nervevrak, hver eneste gang. Det er nesten så jeg må kaste opp. Men etter hvert har jeg forstått at dere, publikum, vil meg vel. Jeg brukte mye tid i tenårene på å få bekreftelser på meg selv, på at jeg var smart, eller pen. Etter hvert skjønte jeg at for å få opp selvtilliten, måtte jeg begynne å like meg selv. Nå gjør jeg endelig det. Og det har hjulpet veldig mye på selvtilliten, sier hun, stående på gulvet foran scenen.

Flere hender i været fra salen.

- Hva betyr ordet neger for deg, spør ei jente med hijab på andre rad.

- Det betyr slave for meg, svarer Joof kontant.

- Da jeg vokste opp omtalte familien og andre i nabolaget oss som «negerbarna», og da omtalte vi oss selv som det også. Det var en måte å eie ordet på, å ta det i munn selv. Nå får jeg fysisk vondt av det. Jeg forsvarer ikke at noen skal bruke det. Og hvis man mener det ikke er problematisk, får man google litt, sier Joof bestemt, men med et smil.

Slik har det vært: Etter alle forestillingene er det mange spørsmål fra salen. Joof har sagt at hun bruker teatret instrumentelt, som et verktøy, for å etablere en samtale.  

- Ettersamtalen driver meg, ja. Jeg har nok både en kunstnerisk og en pedagogisk visjon, sier hun, men presiserer at hun også er bevisst på den makten hun har.

- Jeg er politisk, så klart. Jeg driver et slags opplysningsprosjekt. Men prøver å være balansert. Og jeg er tydelig på at elevene også må være kildekritiske til meg, og undersøke selv.

- Hva får du spørsmål om?

- Alt! De er så åpne. De er engstelige for fremtiden, bekymret for om de får jobb og bolig, og om de er være flinke nok sosialt. De virker sårbare. Dagens 16-åringer er oppvokst med internett. Og det er antall likes og Insta-followers som opptar dem mest – det er her de får bekreftelse, sier hun litt oppgitt.

 - De er redde for ikke å bli likt. Ikke bli elsket. For eksempel får jeg spørsmål om når man blir kalt hore, hvor mange må man ha ligget med da? Lærerne blir usikre. Men dette er viktig for de unge, for de bruker så mye tid og energi på å skjemme hverandre, eller skamme seg selv. Fordi jeg åpner opp i forestillingen, tør de å bruke meg, til å spørre om personlige ting.  De spør om grensesetting og seksuelle overgrep, om legning, om å komme ut av skapet, om generasjonsoppgjør og om religion.

Bokprosjekt
Joof har møtt alt. Popcornkrig, lærere som reiser seg i protest mot tøff ordbruk, og elever som slenger rasistiske kommentarer til henne. Men mest av alt får hun varme og respekt og tillit fra elevene. Og hun skjønte tidlig at hun måtte åpne en annen kanal for de mer alvorlige problemene ungdommene kom med til henne.

- Nå som jeg er på turné sitter jeg i snitt to timer hver kveld på hotellrommet og svarer på spørsmål jeg får på facebook-siden til Pavlovs Tispe. Her får jeg noen virkelig alvorlige ting. Jeg bruker et nettverk av profesjonelle, leger, psykologer, jurister, til å hjelpe meg. Og jeg sender linker til nettverk og ungdomsgrupper de kan kontakte. De fortjener å få gode kompetente svar.

Joof har fått støtte til å samle og dokumentere alle spørsmålene hun får, og samtalen hun har. Dette skal bli til en bok for ungdom. Og kanskje en støtte til lærerne.

- Jeg kjente at dette var en gullgruve som jeg måtte dele, og at det skal komme flere til gode. Jeg tror det er viktig, avslutter Camara Christina Lundestad Joof.


DKS-turné våren 2017
Pavlovs Tispe spilles denne vinteren og våren i Vestfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Møre og Romsdal og Troms.

Om produksjonen: http://www.dks.osloskolen.no/produksjon/1003809

Kykeliky 2017 – meld deg på!

Kykeliky 2017 – meld deg på!

Ei særskild takk og gode ønskjer

Ei særskild takk og gode ønskjer