Fra Hysj Til Halloi: Barnas erobring av folkebibliotekene

Fra Hysj Til Halloi: Barnas erobring av folkebibliotekene

Av
Åse Kristine Tveit
førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus

I dag er barnas utfoldelse i folkebibliotekene en selvsagt del av hverdagslivets kulturaktivitet. Slik har det ikke alltid vært. Folkebibliotekenes forhold til barn har gått fra nei til ja. Fra total utestengelse, via begrenset tilgang og sterk kontroll av så vel bøker som barnehender til åpenhet for barns ønsker og aksept av barns væremåter og behov.


«No Dogs or Children Allowed».
Overskriften fantes på skilt i mange amerikanske bibliotek på 1800-tallet. Bibliotekene var for voksne og de skulle ikke forstyrres. Sammenstillingen av hunder og barn, og med hundene først, forteller om et ganske negativt syn på barn. I løpet av noen tiår skulle dette komme til å endre seg radikalt. Mot slutten av 1800-tallet slo tanken om egne folkebibliotek for barn gjennom i USA, og i løpet av få år ble barnebibliotekarbeid en viktig del av amerikansk bibliotekarutdannelse. Inspirasjonen til denne bølgen kom både fra nytenking i barnepsykologi og etter hvert fra John Deweys pedagogiske filosofi. Bølgen nådde Europa og Norge ved århundreskiftet, da først Haakon Nyhuus og litt seinere Martha Larsen kom tilbake fra sine Amerikaopphold og ble sjefer ved henholdsvis Deichmanske bibliotek og Trondheim folkebibliotek. Mange fulgte i deres fotspor, over 100 norske kvinner og menn dro til USA og tok sin bibliotekarutdannelse. De kom hjem og argumenterte for barneavdelinger ved de moderne folkebibliotekene som åpnet i stadig flere norske byer i det nye århundret, i dette som den svenske forfatteren Ellen Key så optimistisk kalte «Barnets århundrade».

«Det demoraliserende gateliv»
Et av de viktigste argumentene for å opprette barnebibliotek i norske byer var at dette kunne beskytte barna mot «det demoraliserende gateliv». Denne formuleringen finnes i et utall av datidas avisartikler. Var det virkelig så mange ødeleggende og skumle miljø i norske bakgater? Statistisk sentralbyrås historiske statistikk bekrefter dette et stykke på vei. I publikasjonen Forsømte og Forbryderske barn i Norge fra 1917 kommer det fram at hundrevis av barn ble arrestert hvert år, de fleste for vinningsforbrytelser. Etter 1900 fikk en god del av dem likevel påtaleunnlatelse «grunnet vanskjøtsel». Boligsituasjonen for svært mange arbeiderklassefamilier var på denne tiden ekstremt dårlig, og mangel på plass, ro og lys gjorde det vanskelig for barna å sitte hjemme med skolearbeid. Gatene ble i stedet spennende lekeplasser, og for noen gav gata kontakt med rus og kriminelle miljø. Politikerne hadde lite å stille opp med, i Drammen forsøkte de seg, litt hjelpeløst kan vi mene i dag, med å ringe i kirkeklokkene klokka åtte om kvelden for å kalla barna inn. Argumentene for leseværelser og bibliotek for barn, steder som var åpne etter skoletid var derfor noe mange politikere lot seg overbevise om. Et trygt sted der det var lyst og varmt og med voksne til stede, og der barna kunne lese eller gjøre lekser, ble sett som et sosialt framskritt.  Begrunnelsen for barnebibliotekene var altså fremst sosialpolitisk og ikke opplysningspolitisk, som for voksenbibliotekenes del.

Etableringen av barnebibliotekene kan forstås som resultat av en overordnet endring i synet på barn. Dette ser vi blant annet avspeilet i flere større reformer og tilhørende lovgivning innenfor helse, skole, barnevern, fattigomsorg og ikke minst de Castbergske barnelovene fra 1915 som sikret rettigheter for barn født utenfor ekteskap. Slike endringer viser at barns oppvekstvilkår i økende grad ble forstått som et offentlig ansvar.

Barna ville inn!
Slett ikke alle norske politikere eller biblioteksjefer var enige i at barnebibliotek var en god ide. ” ’Barnebibliotek’ – er i og for sig et meningsløst ord; de to begreper barn og bibliotek burde ikke hanoe med hinanden å gjøre”. Dette svingslaget mot egen virksomhet fikk barnebibliotekaren ved Bergen offentlig bibliotek, Hanna Wiig fra en mannlig bibliotekar[1]. Han var ikke alene om å ha slike holdninger. Biblioteksjefen på Gjøvik gikk ut i lokalavisa i desember 1914 for å gjøre foreldrene uttrykkelig oppmerksomme på ”at Barn under 14 Aar ikke har adgang til biblioteket”[2]. Bibliotekstyret på Kongsberg rykket året etter ut i sin lokalavis med beskjed om at det var ”absolut nødvendig at gjøre noget for at raade Bod paa de Ulemper som den store Tilstrømming av Barn har foraarsaget”[3]. Ulempen med barna var at de var i veien, de bråkte, forstyrret og skapte uorden i det ordnede universet som bibliotekarene strevde med å opprettholde. I tillegg ble det argumentert med at barn lett kunne komme til å lese ting de ikke hadde godt av, om de slapp inn på bibliotekene. Her var både enkelte lærere og andre av moralens voktere ute og advarte: én nevnte farene ved Hamsun-romanenes ”erotiske utskeielser”, en annen viste til det bespottelige i folkeeventyr som ”Fanden i nøtten”.

Men barna ville inn! Artikler fra aviser og fagpresse viser at bibliotekene ble oppfattet som attraktive og spennende steder av barna selv.

Hva fikk barn på de første barnebibliotekene?
Allerede på 1890-tallet kom de første leseværelsene for barn i regi av folkebiblioteket eller skolen. Bildet nedenfor viser leseværelset for «Ungdom» som var åpent for barn fra 8 år og oppover, og som vi ser, ble det også brukt av voksne. Folkebiblioteket lå den gang i 2. etg. i Kjøttbasarene i Bergen sentrum. Her steg lukten av bedervet kjøtt opp mellom gulvplankene og gjorde det til et mindre trivelig sted å være, men besøket på leseværelset var svært høyt, og forteller at barn hadde stort behov for et være- og lesested etter skoletid.

Ungdommens læseværelse i Kjøttbasarene, Bergen, 1906. (Utlånt av Bergen offentlige bibliotek)

Bildet forteller om en overgangstid, da det er begynnende forståelse for barns behov, men samtidig så utrolig lite tilrettelagt. Ingenting i dette rommet røper at det er et rom for barn, annet enn at det er smågutter der. Møblene er i voksenstørrelse, og det er usannsynlig høye hyller! Midt på ser vi den respekterte, men fryktede biblioteksjef og kulturjournalist Valborg Platou. Hun var den siste av biblioteksjefene i Bergen som ikke hadde fagutdannelse, og posisjonen hennes under klokka kan fortelle oss at tida har gått ut for hennes generasjon av bibliotekfolk.

Tilbudet i de tidlige barnebibliotekene var innbundne årganger av barneblad, blant annet Magne og Norske gutter, i tillegg til barnebøkene. Norske forfattere, blant andre Dikken Zwilgmeyer og Bernt Lie var godt representert, og det var leksikon og andre oppslagsverk tilgjengelig. Barn hadde liten innflytelse på hvilke bøker og blader som ble anskaffet.

Strengt og kontrollert!
Fra den amerikanske tradisjonen lærte de norske bibliotekarene at barnebibliotekene skulle være romslige, lyse, vakkert innredet, med rikelig av bøker og bilder og blomster. Barnebibliotekarer skulle formidle litteraturen gjennom å være gode fortellere og ved å samarbeide med skolene om barnas lesing. Vanlige aldersgrenser var fra 8 år til 14, eller til man var konfirmert og dermed plutselig voksen. Småbarna fikk etter hvert lov å komme, sammen med eldre søsken. De små fikk egne kroker med bildebøker og streng beskjed om ikke å forstyrre barna som leste.

Kontrollaspektet var særdeles viktig. Rene hender måtte vises fram, bøkene måtte behandles pent, og det var stort sett bare lov å låne to bøker om gangen. Bildet nedenfor er fra Kristiansand bibliotek, som åpnet 1916. De runde bordene var en del av kontrollapparatet, da kunne bare ett barn av gangen sitte med ryggen mot bibliotekaren.

Kristiansand folkebibliotek. Ungdomsavdelingen. Ca. 1916.

Bildet viser at møblene er i barnestørrelse, hyllene med bøker er forholdsvis lave, den øverste hylla er brukt til en bildefrise. Her det fullt hus! En skal være forsiktig med å lese altfor mye inn i et fotografi som kanskje er arrangert, men det er jo interessant å se kontrastene mellom barna som sitter her, for eksempel jenta med blondekrave og hatt til venstre og den barbeinte gutten midt i bildet. Her er flere samfunnsklasser samlet.

Barns påvirkningsmuligheter og rom for deltakelse
Hva er deltakelse? Det kan bokstavelig talt bety å ta del. I min barndom hadde vi et spill som het Kappe land. Den gangen kunne alle som ville ha med kniv på skolen, og på bygda hadde mange av oss lommekniv. Så ruta vi opp et felt på bakken, delte det i to sektorer og sto i vår egen og kastet kniver ned for å erobre nytt land. Hvis kniven sto, fikk du land, hvis den datt, var det motstanderens tur. Den som til slutt ikke hadde nok land til å plassere føttene på, hadde tapt. Her deltok vi i leiken, og samtidig tok vi del. Å delta betyr jo vanligvis at vår egen deltakelse ikke er på bekostning av noen annens. Mange liknende ord som interaksjon og medvirkning brukes mer eller mindre synonymt. I denne teksten er medvirkning og deltakelse overlappende begreper.

Nina Simon[4] definerer en deltakerorientert kulturinstitusjon som et sted der besøkende kommer i kontakt med hverandre i sammenheng med institusjonens innhold, der de skaper noe og der de deler noe, for eksempel ved diskusjoner, prosjektidéer eller estetiske uttrykk.  Her er altså institusjonens innhold utgangspunktet for deltakelsen, kontakten og delingen. Det setter rammer for hva man faktisk driver med. Definisjonen peker på utvekslingen, dialogen, som grunnleggende. Vekten på dialog er et sterkt uttrykk for demokratisering, som vi kan ha i mente når vi seinere skal kaste et blikk tilbake i tid - på barns deltakelsesmuligheter i folkebibliotekene i mindre dialogpregede tider.

Brukermedvirkning er et stort og gullkanta ord i norsk offentlighet. Ordet er så pent at det et ord man kan pynte seg med, og derfor er det litt farlig. Det kan være fristende å presse mer inn i det begrepet enn det faktisk er rom for. Dette kan demonstreres ved sosiologen Roger Harts stigemodell, som viser grader av hvor reell barns medvirkning er. Fra nederst til øverst i stigen finner vi:

 1. Manipulering. Voksne bruker barn til å fremme sine egne saker. Eksempler kan være barn brukt i protestaksjoner knyttet til politiske saker.

2. Barn som dekorasjon. Her er det snakk om å bruke barn til å gi et positivt inntrykk av en sak, uten at det handler om barna i og for seg. Et eksempel kan faktisk være Nasjonalbibliotekets strategi for folkebibliotekene som kom i 2015, den var gjennomillustrert med vakre bilder av barn, uten at strategien handla om barn.

3. Barn som symbol. Her synes barnet å ha blitt gitt en stemme, mens de i realiteten ikke har hatt noe større valg når det gjelder hva de gjør eller sier. Eksempler kan være voksenformulerte budskap som framføres av barn.

4. Barnet har fått pålagt oppgave, men er informert. Barnet tildeles en bestemt rolle, og vet hvorfor og hvordan de er involvert. For eksempel i et kommunalt barne- og ungdomsråd.

5. Barnet er rådspurt og informert. På dette trinnet blir barn en slags høringsinstans, og gir synspunkter på prosjekter eller aktiviteter som er utformet og drevet av voksne. Eksempler kan være bibliotek som oppfordrer barn til å si hva de mener om tilbudet.

6. Voksen-initiert, delt bestemmelse med barn. I slike tilfeller er prosjekter eller aktiviteter initiert av voksne, men beslutningene tas sammen med barn. Et eksempel er bokprisen U-prisen.

7. Barne-initiert og –ledet. Her er det barn som tar initiativ til og driver prosjektet eller aktiviteten. Voksne er involvert som støtteapparat. Eksempler kan være teater eller konkurranser barna driver selv.

8. Barne-initiert, delt bestemmelse med voksne. Her er prosjektene eller aktivitetene igangsatt av barn, og det er et samarbeid mellom voksne og barn som myndiggjør barna ved at de tar imot erfaringer og ekspertise fra de voksne.

Bare trinnene fra 4 og oppover er reell medvirkning, mener Hart. Noen lurer kanskje på hvordan det kan ha seg at de voksne er mer involvert på øverste trinn enn på nest øverste. Det kan være delte meninger om hva som er mest meningsfullt og utviklende for barn, men Hart legger vekt på at barn kan får større utbytte av aktiviteten, eller lære mer når voksne bidrar med sin erfaring. Vi kan vende tilbake til disse trinnene i undersøkelsen av bibliotekets formidling til barn.

Hva barna vil ha
Hvordan var det med barns medvirkning i de første barnebibliotekene? Den gang kunne de ikke velge bøker fritt, men måtte peke på dem gjennom et gitter. Så vurderte bibliotekaren om boka passet for barnet og om hendene var rene nok.

Deichmanske barneavdeling i Kristian IVs gate. Bibliotekaren i buret het faktisk Frk. Buhre (Kilde: Ringdal (1985). By, bok og borger).

Fra ca 1912-14 fikk barna selv slippe til i hyllene, og det var en helt ny formidlingsform -  å kunne velge og vrake, bruke tid, prøvelese her og der, og vurdere selvstendig. Dette var sensasjonelt på begynnelsen av 1900-tallet, mange tvilte på at barn kunne takle dette, og trodde bøkene ville bli ødelagt eller stjålet. Flere biblioteksjefer kunne tvert imot fortelle at barna var de mest pålitelige lånerne.

Ved de største bybibliotekene kunne barna dessuten delta i diskusjonsklubber, litteraturklubber, teatergrupper. Bildet nedenfor viser deltakerne i Bergen offentlige biblioteks julespill i 1929. Muligens ser vi barnebibliotekaren Hanna Wiig (for anledningen med skjegg) midt på bildet. På Harts stige er vi her omtrent mellom trinn 4 og 5. Barna får tildelte roller, aktiviteten er ledet av bibliotekar, men det er utfoldelsesmuligheter innenfor de rammene som er satt.

Skuespillerne ved julespillet, 1925 i barneavdelingen, Bergen offentlige bibliotek. (Kilde: Bergen off. bibliotek)

Barn hadde i utgangspunktet liten påvirkning på hvilke bøker som ble kjøpt inn, for bibliotekarene og lærerne som ofte satt i bibliotekstyrene mente de visste hva barna hadde godt av. Debatter fra så tidlig som 1918 viser at det var ulike meninger om dette. For 98 år siden ble det en debatt om barn og kriminallitteratur på landsmøtet i Norsk bibliotekforening, som var det store samlingspunktet for folkebibliotekene, der barnebibliotekaren fra Bergen, Hanna Wiig hevdet, mot møtets foredragsholder, skoleinspektør Svensen, at ikke alle kriminalromaner var skrap, og at i Bergen hadde man anskaffet noen, ”da barna ville ha dem”[5]. Det er et av de tidligste eksemplene på barns brukermedvirkning i bibliotek.

På 1930-tallet ble det gjennomført en av de første, store leserundersøkelsene her i landet. Bibliotekar på Deichmanske barneavdeling, Rikka Deinboll organiserte undersøkelsen blant utvalgte Oslo-skoler i ulike sosioøkonomiske soner[6]. 8000 elevsvar ble samlet inn, der de svarer på hva de liker å lese og hva de synes biblioteket burde skaffe av bøker som interesserer dem. På Harts stige er vi nå på trinn 5, med barna som høringsinstans. Blant gutta var det en soleklar favoritt, Tarzan. Deinboll var svært kritisk til Tarzan-bøkene, fordi hun mente de var rasistiske, men biblioteket skaffet dem likevel. Hun uttalte, litt resignert, til det svenske Biblioteksbladet at ”barn liker dem vel fordi de svarer til deres dagdrømmer”[7]. Men slike populærlitterære bøker ble ikke bare kjøpt for å gi barn det de ville ha, de ble også anskaffet som lokkemat, for å få barna innafor døra, og deretter kunne oppdra dem til å lese det biblioteket helst ville formidle. Og dette er holdninger som holdt seg lenge, og som faktisk blomstret opp igjen omkring år 2000, i debattene om dataspill i biblioteket. Noen fant at spill var brukbart som lokkemat, men var ikke interessert i spillene som et eget estetisk uttrykk.

Barnekultur som politisk interessant
Tidligere var formidlingen til barn preget av tanken på å tilføre barna den allment aksepterte gode kulturen, den alle skulle få tilgang til, uansett bokhylleinnhold i heimen. Det var liten tvil om hva som var det gode, og demokratiseringen var å spre utover den kulturen noen hadde bestemt var god for deg. Under ligger folkeopplysningstanken, med nasjonsbygging og gode intensjoner om myndiggjøring av folket, som altså hadde fått allmenn stemmerett i 1898/1913. I og med at kulturformidlingen for det meste omfattet den ”fine” kulturen, var det som forekom av skapende aktivitet fra brukerne av biblioteket, hovedsakelig knyttet opp mot den, for eksempel ved dramatisering av litteratur eller i diskusjonsgrupper for litteratur. Slik fortsatte det lenge, helt til nye takter i kulturlivet og i det politiske liv endret dette forholdet fra ca. 1970. Da ble deltakelse et mye større tema. Det ble politisk korrekt å snakke om aktivitetskvalitet, ikke bare kvaliteten på sluttproduktet. Kommunene ansatte egne fagfolk for å få innbyggerne, voksne og barn, til å delta i kulturaktiviteter av mange slag. På den tida ble barnekultur politikk, og i kulturmeldinga som kom i 1974 la de vekt på at ”alle barn er potensielle kunstnarar”[8]. Den politiske interessen for barnekulturen gav likevel ikke barn økte muligheter til å påvirke hva biblioteket skulle ha i samlingene sine. På denne tida vokste populærkulturen seg større og sterkere, og i stor deler av bibliotekar- og kulturmiljøet for øvrig var det ikke snakk om å se den såkalte ”triviallitteraturen” på bibliotekene, selv om mange barn nettopp ønsket seg Bobseybarna, Frøken Detektiv og Hardy-guttene.

Ny tid og nytt syn på barn og barndom
Forandringer i kulturinstitusjonenes innhold kan ofte avleses i arkitekturen. Ser vi på Drammensbiblioteket (bilde nedenfor) er det ett av flere transparente bibliotek, der den som er på utsiden kan se noe av hva som finnes og foregår inne, og et slikt bygg gjør det lett å velge å gå inn. Borge- eller tempelassosiasjonene fra de klassiske bibliotekbygningene som Bergen offentlige bibliotek (bilde nedenfor) representerer er borte, Drammensbiblioteket er vakkert ved sin gjennomsiktighet. Det illustrerer åpenhet, tilgjengelighet. Modernitetens strenge adskillelsen av barn i egne bibliotekavdelinger er i dag i ferd med å bli forlatt, og nye bibliotekbygg går bort fra avgrensede, aldersdelte barneavdelinger, noe som kan sies å gjenspeile det seinmoderne samfunnets tiltakende oppløsning av alders- og generasjonsskiller.

Drammensbiblioteket, oppført 2006. Fotograf: Knut Arne Gjertsen.

Drammensbiblioteket, oppført 2006. Fotograf: Knut Arne Gjertsen.

Bergen offentlige bibliotek, oppført 1917. Kilde: Bergen offentlige bibliotek.

Slik sosialpedagogen Thomas Ziehe peker på, har barn fått tilgang til de voksnes verden.

Oppfattelsen av det kompetente barnet slår inn i diskursene om dannelse og oppdragelse og den slår gjennom i juridiske dokumenter. Barnekonvensjonen fra 1989 har vært veldig viktig i utviklingen av barnebibliotektilbudet, særlig med tanke på paragraf 12. Barnet har rett til å si sin mening i alt som angår det. Barnets meninger skal telle. Og 13: Barnet har rett til ytringsfrihet, til å få og gi informasjon og ideer av alle slag og på alle måter. Og selvsagt artikkel 31: Barnet har rett til å delta i kunst og kulturliv[9]. Dette gjør noe med barns medvirkning i bibliotekformidlingen. Det er blitt mye mer vanlig å spørre barn hva de vil, enn å satse på at de vil det de voksne legger opp til at de skal ville.

Barnebibliotek slik barna vil ha dem
Mine to eksempelbibliotek, Drammensbiblioteket og Bergen offentlige bibliotek, viser at begge steder streber etter å la barn og unge få innflytelse. I Bergen gjennom å bruke tenåringer som konsulenter for hvilke aktiviteter som skal foregå, og ved å lage verkstedsaktiviteter der barn lærer og deler kunnskap om kreativ skriving og koding, og ved å ha unges egne tekstproduksjoner til utlån (Demoteket). I Drammen vises brukermedvirkningen ved at de kjøper inn de mediene barn og unge foreslår, og at de har lagt mye vekt på å involvere unge i arrangementer omkring populærkulturen, som Drammensbiblioteket har satsa mye på. Barns stemmer kan høres.

Nytenking når det gjelder barns deltakelse i Nordiske bibliotek, finner vi blant annet i Stockholms TioTretton-bibliotek, der ingen voksne har adgang, unntatt de som jobber der. Det er et sted for barn etter skoletid med et mangfold av aktivitetstilbud. Hva oppnår man med å utelukke foreldre og mindre barn? Ikke noe press fra foreldrene, ingen småunger som forstyrrer, muligheter for å trekke seg tilbake, være aktiv i et bibliotek der veldig mye av materialet vil være relevant nettopp for denne gruppa. Formidlingen kan skreddersys.

Tøyens Biblio 10-15-bibliotek som åpnet i 2016 er laget delvis etter modell av TioTretton. Begrunnelsen for å lage Biblio på Tøyen var interessant, det er faktisk akkurat det samme som sies i dag som for hundre år siden; det handler om å holde ungene vekk fra gata, tilby dem noe meningsfullt i et rom som er deres. Forskjellen er at ingen spurte barna hvordan biblioteket skulle være for 100 år siden. Til Tøyen-biblioteket har barn vært aktivt med i å bestemme innholdet i biblioteket, etter hva de synes er viktig. Vi kan anslå at Biblio Tøyen er sånn omtrent på trinn 6 i Harts stige; vokseninitiert, men med barns medbestemmelse på en del ting, for eksempel på klassifikasjonen av bøkene, på aktiviteter, på hva det skulle være plass til.

BiblioTøyen, foto: Marco Heyda

Hvorfor vi trenger barnebibliotek
Barnebibliotek er stadig sosialt begrunnet. Det handler om trygghet og meningsfull fritid. Det oppfattes som et redskap til å bygge ned økonomiske skiller mellom barn. Fra begynnelsen av var bibliotekene redskaper i demokratiets tjeneste. Det er fremdeles slik.  Ikke minst med den reviderte bibliotekloven fra 2014 er dette blitt tydelig: Bibliotekene skal være «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt»[10]. Lovparagrafen gjelder også for barn. Og paragrafen gir god anledning til å spørre om hvilken plass barn har eller bør ha, i det offentlige ordskiftet, og hvordan deres stemmer kan komme fram.

I debatter om hva barnebibliotekene skal være, og hvordan de skal få barna delaktige, er det nødvendig med noen refleksjoner om hvorfor man vil gjøre det. I folkeopplysningstradisjonen ligger det at bibliotekene er et redskap for å utvikle en opplyst allmennhet. Folkeopplysning er et fint ord, men kanskje litt møllspist i kantene. Det lukter paternalisme av det, og slikt vil vi ha oss frabedt i seinmoderniteten. Vi kan bytte ut folkeopplysning med det mye brukte empowerment, eller det norske myndiggjøring. Det er en grunnleggende verdi som står i sammenheng med mange andre av bibliotekets grunnverdier. Myndiggjøring handler om å gjøre det mulig for barn og voksne å utvikle sine evner, både intellektuelle og følelsesmessige, og slik sette seg i stand til å ta sjølstendige valg, både kreative og politiske. Det handler igjen om å tilrettelegge for demokrati, noe som også er aktuelt for barn. Dette er sentralt i en fornyende bølge i Nederlandske barnebibliotek, kalt De 100 talenters bibliotek. De har en uttalt forankring i demokratiske verdier, og vil være en arena der barn kan realisere sine ideer, både finne ut av saker og skape noe selv.

Folkebiblioteket i Arnhem, Nederland. 2014. 

Hva slags myndiggjørende samtaler kan barn delta i, ta initiativ til eller inviteres inn i?  Hvordan kan barn få erfare at det å ha ulike synspunkter likevel gjør at det kan føres en respektfull samtale som ikke ligner på kommentarfeltene på nett? Det tenker jeg er en utfordring som er særdeles spennende for folkebibliotekene å arbeide med, og som er midt i deres samfunnsoppdrag.

Tilbake til det med å kappe land: Hvis folkebiblioteket taper sitt land, og mister sitt ståsted, har de tapt. Medvirkning og inkludering av barn i formidlingen og i beslutninger, behøver ikke bety at bibliotekene ikke også vil noe sjøl. Hvis kulturinstitusjonene vet hva de vil, og hvorfor de inviterer til deltakelse, er det også lettere å involvere barna reellt.

Artikkelen er skrevet på grunnlag av avhandlingen Rom for barn: Norske barnebibliotek i perioden 1914-35 og på 2000-tallet. Oslo. Utgitt på Høgskolen i Oslo og Akershus, 2016.
 

[1] Wiig, H. (1924). Barnebiblioteker. Skole og samfund: Norsk pedagogisk revy for opdragelse og undervisning, 8, 373–379.

[2] «Gjøvik folkeboksamling». Gjøvik blad, 02.12.1914

[3] Kongsberg tidende 17.03.1915

[4] Simon, N. (2010). The Participatory Museum. Santa Cruz, Cal.: Museum 2.0

[5] Wiig, H. (1918). Diskusion. For folkeoplysning, 3(1), 197–198.

[6] Deinboll, R.B. (1942). Folkeskolebarnas leseinteresse. Norsk pedagogisk tidsskrift, 26 (5-6), 129-139, 176-183.

[7] Ljung, R. (1938). Samarbetet mellan skola och bibliotek. Biblioteksbladet, (4), s. 146.

[8] Stortingsmelding nr. 52. Ny kulturpolitikk (1973-74).

[9]  FNs konvensjon om barnets rettigheter: Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989

[10] Bibliotekloven (1985, rev. 2014). Lov, 20. desember 1985 om folkebibliotek. Oslo: Kultur- og vitskapsdepartementet.

 

 

Teikna helsingar til Midtausten

Teikna helsingar til Midtausten

Styrker kulturarven i skulesekken

Styrker kulturarven i skulesekken