Jakten på den perfekte byen

Jakten på den perfekte byen

Hvordan ville byer sett ut om 12-åringer fikk bestemme absolutt alt? I Nasjonalmuseets DKS-produksjon, Byplansjefene, får vi et pekepinn på hva som bor i «Minecraft-generasjonen».


En åpenbaring for oss som vokste opp på 70- og 80-tallet, med Vibeke Sæthers varierte vindusformer og null nattesøvn etter Brødrene Dahls maleri med levende øyne. Det er bare å innrømme at de færreste av oss på den tiden ville klart å se eller ta tak i de samme problemstillingene som sjetteklassingene i Østfold løser - og det så tilsynelatende lekende lett.
 
- Nei, jeg tror ikke det jeg heller, selv om det er vanskelig å fastslå, sier sivilarkitekt Eirik Rønning Andersen, når han forsøker å skru tiden tilbake til sin egen barndom og hva han var opptatt av som 12-åring.
 
Rønning Andersen har reist med DKS-produksjonen Byplansjefene på kryss og tvers i Østfold, en produksjon som har besøkt skoler i mange andre fylker med andre arkitekter som veiledere.

Artikkelen fortsetter under bildegalleriet


 
By av klosser
Knapt uten føringer og instrukser skal tre 6. klassinger sammen bygge en bydel av klosser og trebiter. Materialene er alt fra tro kopier av kjente norske signalbygg til små treplater som fantasien definerer til idrettsplass, basseng eller parkeringsplass.
 
Diskusjonene går rundt stasjonene hvor elevene engasjert konstruerer bydelene med fremkommelighet, miljøvern og estetisk blikk.— hvor bør fotballbanen ligge slik at alle har kort reisevei dit? Den må ligge litt unna høyblokkene så den ikke kommer i skyggen store deler av dagen, og aller helst rett ved siden av skolen, er betraktninger som elevene selv presenterer.
 
Dataspill som Minecraft må antagelig ta en del av skylden, eller skal vi si æren, for at skolebarn så intuitivt løser praktisk oppbygging i 3D. Spillet som ble lansert i 2009 er verdens mest spilte og nedlastede spill. Ved hjelp av virtuelle klosser kan spillere reise kompliserte bygg på mobilen, nettbrettet eller datamaskinen.

Storby
Arkitekt Eirik Rønning Andersen inntar rollen som «ordfører» i del to av workshopen, når alle bydelene skal limes sammen til én storby, og de unge byplanleggerne utgjør byrådet.
 
Nye problemstillinger er oppstått, når fremkommeligheten mellom bydelene er begrenset, brannstasjonen og kirken ligger så vegg i vegg at du kan spasere fra det ene taket til det andre, og kanskje det er mer hensiktsmessig å plassere brannstasjonen nærmere de verdifulle turistattraksjonene og brannutsatte bydelene med høyhus?
 
Beslutninger om byplanleggingen foregår demokratisk ved forslag fra sidelinjen etter tur og håndsopprekning.
 
”Ordføreren”, som selv ikke har stemmerett, forsøker etter beste evne å verken gi de unge arkitektene problemstillinger eller løse de for dem. Det klarer de helt fint på egenhånd.
 
Men han kan fortelle at det har vært mange lærere som omtrent har unnskylt elevene sine i forkant, som ender opp med å observere elevene fra sidelinjen med et stort smil.

- Det virker som lærerne blir overrasket over hvor reflekterte svar elevene gir og hvor gjennomtenkte vurderinger de presenterer, sier Rønning Andersen, og påpeker at det ikke bare gjelder de typisk ”flinke” elevene.
 
Arkitektur som fag er veldig konkret definert i læreplanen for grunnskolene, f eks skal elevene kunne sette opp en plan, lage et omriss og vite litt om byggestil. Det er derimot mindre fokus på de bakenforliggende tankene rundt hvorfor en stil ser ut som det gjør, eller den idéhistoriske konteksten arkitekturen har en plass i. DKS-produksjonen Byplansjefene fra Nasjonalmuseet berører følgelig samfunnsfag så vel som tegning form og farge.
 
Engasjerte borgere
Det siste som skjer før dobbeltimen med byplanlegging er over, er en runde rundt bordet, hvor elevene selv får velge hvor i byen de ønsker å bo?
 
Spørsmålet gir det unge byrådet et nytt perspektiv på sin egenkonstruerte by, og selv om byen nå er ferdigbygget og skoleklokka ringer ut hagler det inn med forslag til endringer.
 
- Jeg vil jo helst bo i Trump Tower, men lang kjedelig skolevei og for langt unna kino, operahuset og idrettshallen, sier en elev med et molefonkent ansiktsuttrykk.
 
Det er nettopp bevisstheten til egne omgivelser som motiverer Rønning Andersen til å besøke barneskolene.
 
- Det er tilfredsstillende å dele kompetanse med unge mennesker. Jeg vet ikke hvor mange av disse som fortsetter med arkitektur som yrkesfaglig retning, men det er heller ikke poenget. Jeg vil at de skal bli engasjerte borgere som bryr seg om omgivelsene sine, avslutter han

Kurator ved Nasjonalmuseet og arkitekt Anne Marit Lunde er prosjektleder for «Byplansjefene». Utstillingen ble produsert i samarbeid med arkitektene Brendeland & Kristoffersen i 2013, og har siden besøkt skoler og fylker over hele landet.

—     Vi omgis av arkitektur til enhver tid og er noe vi alle – bevisst eller ubevisst – må forholde oss til. Elevene har godt av å tenke på egne omgivelser og behov. Og ofte er det fint å starte med de nære omgivelsene elevene har et tett forhold til: Sitt eget rom, huset de bor i, klasserommet de besøker hver dag og på stedet eller i byen der de bor. Jo tidligere de reflekterer over dette, jo bedre. Dette er en viktig, liten utstilling som vi har fått vist til veldig mange barn, sier Lunde.

 

Byggesettet Byplansjefene er utviklet av Nasjonalmuseet i samarbeid med Brendeland & Kristoffersen Arkitekter.

 


Tekst og foto, Lars Opstad/Kulturtanken

Kulturtanken får fagråd

Kulturtanken får fagråd

Dialogmøte i Østfold

Dialogmøte i Østfold