– Tenk at jeg ble forfatter!

Som tenåring var Anna Fiske så sjenert at hun nesten forsvant. Å mestre noe kreativt ble redningen.

Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.

De sitter tett, tett. Puster nesten i takt. Anna og pappa Sven. 

Anna Fiske som barn, leser med pappaen sin på sengekanten

Hun har på seg en lyseblå pysj og har krøllet seg opp i fanget hans. De leser nattabok. Akkurat nå holder de på med Pippi Langstrømpe. Eller Pippi Långstrump som boka heter på originalspråket. Anna og familien bor i Ängelholm i Skåne.

Lese- og skrivevansker gjør at hun sliter med bokstavene, men hun titter ivrig på tegningene mens pappaen hennes leser om tøffe, sterke Pippi som ikke er redd for noe! Og når Anna synes Pippi gjør skumle ting, som å spise en hel bløtkake i ett jafs, så skjønner hun at det ikke er farlig siden pappaen hennes ler høyt.

– Jeg kunne ikke lese selv, men tegningene snakket til meg. Det sa «klikk» da jeg skjønte at man kan lese tegninger! Den forståelsen tror jeg banet vei for det jeg driver med i dag, forteller Anna.

«Det at jeg ble lest så mye for som barn, har vært veldig viktig for meg.»

I hennes barndomshjem hadde barnebøker like høy status som voksenbøker. De stod på rekke og rad i samme bokhylle. Hver jul helt til hun ble voksen, fikk Anna bildebøker i gave fra foreldrene. Og hver kveld var det kosestund med høytlesning.

– Jeg tror det var litt unikt i mitt barndomshjem, det med at barne- og voksenlitteratur var likestilt. Foreldrene mine viste samme interesse og respekt for den litteraturen som var for meg.

Anna hadde også en annen, viktig lesekamerat. Agda kom jevnlig innom og vasket huset.

Hun tok seg alltid tid til å sette seg ned med Anna og lese Donald-blader for henne. De tittet på bildene sammen og lo av historiene.

– Agda var min venn. Jeg var veldig glad i tegneserier, og hun viste respekt for både det jeg likte og for meg. Det at jeg ble lest så mye for som barn, har vært veldig viktig for meg.

 

Fra sjenert til scenevant

Har du noen gang opplevd Anna Fiske live på en skole eller et bibliotek? Hvis ikke, kan du glede deg. Hun er et fyrverkeri av entusiasme og energi. «Her er en penis», sier hun for eksempel og peker på en stor illustrasjon av en fornøyd, naken mann. Den håndlagde pekestokken har en utskåret finger som danser rundt på lerretet og peker ut detaljer i hennes særegne, lekne tegninger.

– Det har vært morsomt å oppdage at jeg er en flink formidler. Jeg liker å ta hele scenen! sier Anna blidt.

Anna formidler fra boka «Hvordan lager man en baby?» under KOMMA 2020. 

Anna Fiske på KOMMA 2020
Anna Fiske på KOMMA 2020

Å stå slik på en scene ville nok vært det verste hun kunne gjort for en håndfull tiår tilbake. Fra å være et utadvendt barn som ivrig fortalte historier til besøkende, ble hun en stille og sjenert tenåring.

– Jeg skjønte ikke lenger hvordan jeg skulle få ut det som var inni meg, hvordan jeg skulle klare å være meg. Jeg prøvde å være som alle andre, mendet var helt mislykket. For det var jo ikke meg. Det ble mindre og mindre av meg. Jeg forsvant. Det var en ekkel følelse.

– Det har vært morsomt å oppdage at jeg er en flink formidler

Det var gjennom Donald Duck-blader at Anna endelig knakk lesekoden. Men på skolen ble tegneserier sett ned på. Det som Anna mestret, ble nærmest foraktet.

– Det var vanskelig. Det jeg klarte var ikke bra, altså var ikke jeg bra. Lenge tenkte jeg: «Det er sikkert jeg som er korka».

Den fantastiske fantasien

Men å uttrykke seg gjennom penn og papir, det klarte hun.

– Da jeg ble ungdom, ble kunst og tegning et språk for meg. Tegning ble en vei tilbake til meg selv.

Da Anna sluttet på ungdomsskolen, fikk hun det ene av kun to stipender som ble delt ut til avgangselevene.

– Jeg ble helt overrumplet over å få det stipendet, men det gjorde mye for selvfølelsen min. Jeg skjønte at det å være kreativt også er en form for intelligens.

På videregående hadde hun en lærer i tegning som jevnlig skrøt av hvor flink hun var. Selv så han alltid så trist ut. «Du Anna, fantasien din kommer til å forsvinne når du blir voksen», sa han en dag.

 «Det har skjedd han. Det er derfor han er så trist. Det skal aldri skje meg!», tenkte jeg.

En annen kommentar fra en lærer satte henne på sporet av det som har blitt en særs produktiv karriere. «Dine malerier ser ut som illustrasjoner», bemerket malelæreren hennes på kunsthøyskolen Konstfack i Stockholm.

– Han sa det som om det var noe negativt. Da jeg skjønte hva han mente, hva illustrasjoner var, falt brikkene på plass. Det var dette jeg ville drive med!

Anna hadde skrevet dikt siden ungdommen. Da hun fant ut at det gikk an å kombinere ord og illustrasjoner, ble veien videre krystallklar.

 Mange små opplevelser gjorde at jeg fikk bedre selvfølelse, og de fikk meg også til å skjønne at jeg ikke ville gi opp det å være kreativ, for da ville jeg gi opp meg selv.

«Mange små opplevelser gjorde at jeg fikk bedre selvfølelse.»

Før og nå

Anna Fiske har tegnet en mann med knapper (barnebilde)

Her har Anna (4) tegnet en mann med knapper som hun så på tv.

Coveret til albumet In pursuit of dreams

Anna illustrerte landets første kulturmelding for barn og unge.

Anna Fiske leser Donald-blader

Anna knakk lesekoden gjennom Donald Duck-blader.

Sårbarhetenes kraft

Anna Fiske har turnert i Den kulturelle skolesekken i rundt 15 år.

Hun starter alltid med å fortelle noe personlig. Som at hun kommer fra to land. Eller hun viser et barndomsbilde hvor hun ligger og leser et Donald-blad, og forklarer at det tok lang tid før hun klarte å lese siden hun har dysleksi.

– «Tenk at jeg ble forfatter!» sier jeg. Da er det alltid et barn eller to som smiler eller puster lettet ut.

Jenta som elsket tegneserier har utgitt over 60 bøker. De er oversatt til flerfoldige språk, og Anna har fått flere priser for sitt virke. Hun er hyllet for sine lekne og unike strek, har bevart sitt kreative sinn og har utgitt bøker med tematikk som kroppen, følelser og det å flytte til et nytt sted som voksen. Anna Fiske er både en illustratør som skriver og en forfatter som tegner.

– Jeg elsker jobben min! sier hun strålende.

Haien kommer

Hun forteller om gleden det er å reise rundt med bøkene sine. Da føler hun at de lever videre etter at de er utgitt.

Hun bemerker hvor mange fine opplevelser hun får når hun er ute og formidler. Som en gang hun var på turné med Hallo Jorda.

I den boka er det masse som skjer. Det er like figurer på hvert oppslag som barn kan lete etter.

Denne dagen skulle de finne en hai med to hoder. Etter en stund rakk ei jente opp hånda, gikk opp der Anna stod og pekte ut haien.

–  Jeg så at en voksen ved siden av henne ble så rørt. Etterpå fortalte vedkommende at jenta hadde kommet til Norge for få uker siden og ennå ikke kunne ett ord norsk. 

– Det sier så mye om litteratur og illustrasjon som et språk. Slike opplevelser er gull verdt.

«Tegning ble en vei tilbake til meg selv.»

Fakta om Anna Fiske

Anna Fiske - portrett

Anna og to andre utøvere deler sine tanker om Den kulturelle skolesekken:

Foto i artikkelen: Åsmund Holien Mo/Cappelen Damm, private tegninger og bilder.