Det du (ikke) ser
Tekst: Marte Glanville, kommunikasjonsrådgiver i Kulturtanken
Ville du turt å vise hvem du er inni deg? SKUP 2021 er kanskje årets modigste kunstprosjekt.
Jeg savner min barndom. Jeg er så sint på pappa. De kalte oss kaosbarn. Jeg satt i stua da mamma og pappa sa at vi skulle på ferie.
Sånn begynner noen av fortellingene. Eller rettere sagt – livshistoriene – til 15 ungdommer. Alle har kort botid i Norge og går på H20 (tidligere Hersleb vgs) i Oslo. I seks uker vinteren 2021 deltar de på skolens andre SKUP prosjekt, og lærer Synnøve Virhøy er nok en gang primus motor. Det er også hun som kom på årets tema, Det du (ikke) ser, etter erfaringer fra eget liv.
– Alle har noe de ikke viser, det er så gjenkjennelig, forklarer hun.
Elevene jobber med foto, kollasjteknikk og muntlige fortellinger som fremføres og spilles inn. Sluttresultatet gir et innblikk i opplevelser og følelser som ungdommene vanligvis ikke viser. Synnøve påpeker at det vanlige er at vi ser hverandre stykkevis og delt – uten å tenke at det er en større fortelling bak det lille vi ser og tolker.
En øvelse i tillit og respekt
Akkurat nå sitter de 15 elevene korona-spredd i et klasserom. Foran tavla står en mikrofon på stativ. De pushes lett av fortellerkunstner Katinka Brodin til å gå frem og si første setning av fortellingen sin.
«Alle skal!» formaner hun.
«Alle skal, selv om dere egentlig ikke har lyst og egentlig ikke tør.»
Ungdommene går et intensivt grunnskoleløp som forberedelse til ordinær videregående. De 15 kjenner ikke hverandre godt fra før. «Historiene vi skal fortelle hverandre, er vår identitet. De er unike og personlige. Da er det viktig at vi ikke ler hvis noen sier noe feil eller stopper opp, og dere skal heller ikke sitte på mobilen. Vi skal ha respekt for hverandre, ikke sant?» poengterer Katinka. Å lære elevene å være et godt publikum er en del av prosessen.
– Det lå ingen trygghet i gruppen som utgangspunkt, og det er sårbare ting de forteller om. Vi brukte to uker bare på å bli trygge på hverandre, forteller hun senere.
Fortellerkunstneren vet at mange av disse elevene aldri snakker høyt i klassen til vanlig og heller aldri har snakket i en mikrofon. Å få dem over bøygen, å si noe – hva som helst – der oppe ved tavla, er derfor viktig.
Om å gi seg hen til kunsten
Fotograf Rebecca Jafari er høygravid, engasjert og begeistret.
– Prosjektet har vært altoppslukende. Det har vært lærerikt, meningsfullt og gøy. Jeg er takknemlig for å ha vært med på dette, oppsummerer hun.
Foran henne ligger store portretter som er i ferd med å omskapes gjennom kollasj. Hun hjelper Marwa (17) med å sy en rød sikksakk-linje på sitt bilde. Elevene har selv valgt hvordan de ønsker å fremstilles. Ett portrett viser eksempelvis en ung manns ansikt delvis gjemt bak en sky av røyk. Du ser han. Men ikke helt.
– Prosjektet har vært en øvelse i å gi slipp på kontroll, å gi seg hen til kunsten og de unge menneskene og deres historier. Jeg har måttet stole på prosessen, forteller fotografen.
Elevene øver seg på å snakke i mikrofon, med god hjelp av fortellerkunstner Katinka Brodin. Foto: Marte Glanville
En gutt, kanskje gruppas tøffeste, overrasket ved å ville bli avbildet ovenfra, og så liten og sammenkrøpet. Så ville han sette de to bildene sammen. «Jeg står og dømmer meg selv», forklarte han.
– Det ferdige bildet illustrerer at han tenker negativt om seg selv og føler seg liten. Det er skikkelig modig å vise frem! understreker Rebecca.
Marwa (17) syr en tråd mellom de to bildene av seg selv. På det ene har hun norske klær, på det andre afghanske. Foto: Marte Glanville
Modig ungdom
Najmo (16) viser frem sitt portrett. Hun er skjult bak en stor sirkel fylt av utklippede og pålimte bilder av familie og slektninger.
– Bildet viser alt det som er inni meg, men som ingen kan se, forklarer hun.
Rebecca understreker igjen hvor uredde elevene er.
– Disse ungdommene har masse i bagasjen. Jeg forsto ikke før i går hvor mye det koster dem å skulle henge opp bildene.
Den erfarne fotografen, som selv jobber mye med personlige prosjekter, bemerker at du som objekt ikke har kontroll over hva folk tenker når de ser resultatet. Først åpner elevene seg og fotograferes. Så jobber de fysisk med portrettet – klipper, syr og limer. Og til slutt henges resultatet opp i stort format så alle kan se.
– Finnes det noe mer modig enn det disse ungdommene gjør? Det er imponerende og rørende.
Livshistorier
Etter mikrofonseansen får Milen (19) og Saeed (18) hjelp av Katinka til å jobbe med fortellingene sine. Hun maner frem barndomsminner og hjelper ungdommene med å lage scener de lett kan huske.
Hvordan ville du selv slutte eller begynne din livshistorie? Hva ville du fortalt? Og på hvilken måte? «Du er sjef for din fortelling. Vi kan komme med forslag, men du kan si nei», forklarer Katinka dem.
Fortellerkunstneren er tålmodig og intenst til stede. Hun legger hendene foran øynene og ber Milen fortelle fra barndommen. Sekstenåringen forteller om alt hun savner. Om faren som bar henne på skuldrene. Om å hoppe paradis. Og om den dramatiske flukten fra Eritrea til Sudan. Så er det Saeed sin tur. Etterpå flyter bruddstykker av ungdommenes livshistorie florlett rundt i klasserommet:
Det var siste gang jeg så mamma. Jeg hadde aldri sett pappa gråte. De selger mennesker. Det tok tre år. Mye skjedde med meg. Jeg trodde jeg kom til et trygt land.
Milens portrett. Foto: Synnøve Virhøy
Forløsende uker
Elevene jobber i mange uker med fortellingene sine. Mange elementer vil aldri bli fremført, og sammen med Katinka går de mange runder med strukturen. Ta Saaed, for eksempel: Skulle hans fortelling være en kjærlighetserklæring til moren eller en fortelling om en vanskelig flukt? Lenge ville han slutte med setningen: «Jeg gråter og gråter.» Katinka pushet han: «Er du sikker på at det er slutten din? Du står jo her foran meg, og du gråter ikke.»
Det forløsende spørsmålet ble:
«Hva ville du svart hvis pappaen din spurte deg nå om du ville reise fra Afghanistan?»
«Da ville jeg aldri i verden svart ja!»
«Kan det være slutten din?»
«Ja, for det var ikke mitt valg.»
– Det er nydelig å være med elevene på den reisen. Jeg har blitt slått i bakken av hva du får når du jobber så lenge sammen, bemerker Katinka.
Sammensveisingen
Oslos byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen, og byrådssekretær Tarjei Helland ønsket å komme på privat visning da prosjektet var fullført. Det ble premieren på en multimedial utstilling.
«Jeg sto med tårer i øynene», skrev byråden i et Facebook-innlegg senere, et innlegg som startet slik: «En tekst om det vakre som skjer på skolen, og som gir håp».
Synnøve er lettet og glad etter seks intense uker. Både hun og de to kunstnerne påpeker at SKUP 2021 på H20 har vært et svært omfattende prosjekt. I teorien kunne fotokollasjen og ungdommenes fortellinger godt vært separate prosjekter.
– Jeg har følt meg trippelbooka i seks uker, men omvisningen ble en fin sammensveising av hele prosjektet. Og det ble så bra! Jeg var helt fjetra!
Før prosjektet, når elever ikke følger med i timene, stirrer ut av vinduet, eller sitter dypt nedi mobilen, så har Synnøve lurt på hva de egentlig tenker på.
– Nå vet jeg det.
SKUP, Skolens utviklingsprosjekt i Den kulturelle skolesekken, er skolens eget prosjekt som bruker kunst og kultur for å skape positive endringer i elevenes hverdag.
Prosjektet er et tilbud fra Oslo kommune, i samarbeid med Institutt for estetiske fag, der lærere og elever i Osloskolen får møte og arbeide sammen med en profesjonell kunstner.
DKS Oslo har åtte SKUP-skoler i skoleåret 2020/21. Tre av dem er videregående med svært ulike elevgrupper og kunstnere. H20 videregående skole har fem klasser for elever mellom 16 og 19 år med kort botid i Norge. Etter testing og intervju blir elevene tildelt plass på et grunnskoleløp som varer fra ett til tre år. 15 elever fra disse klassene deltok på SKUP 2021.
Toppbilde: Rebecca Jafari viser frem et av portrettene som elevene skal jobbe videre med gjennom kollasjteknikk. Foto: Marte Glanville
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.