Fra Brooklyns getto til Nasjonalballetten

Shaakir Muhammad er virkelighetens Billy Elliot. Også han måtte sloss mot alle odds for å oppnå drømmen sin.

Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.

Høsten 2004 opplever Shaakir  noe som forandrer livet hans.

Ayatollha Khomeini returnerer til Iran 1979

Som regel forteller Shaakir Muhammad med vilje bare at han er proff danser, uten å utdype. «Å, så du danser hiphop?» gjetter alle. Alltid.

– De får bakoversveis når jeg forteller at jeg danser klassisk ballett. For du vet, en ung svart mann som meg driver selvfølgelig med locking og popping, ikke pliéer og piruetter, sier Shaakir med en litt oppgitt mine.

– Jeg ønsker å endre tankegangen folk har om at svarte menn ikke danser ballett til «Jo, det gjør de. Og de er flinke til det!»

En høstdag i 2004 opplever Shaakir noe som forandrer livet hans. Han og tvillingbroren Naazir går i andre klasse på barneskolen. I fire uker skal klassen få besøk av Brooklyn Ballets oppsøkende program i regi av smått legendariske Lynn Parkerson.

«Folk får bakoversveis når jeg forteller at jeg danser klassisk ballett.»

En som meg

For seks år gamle Shaakir er det en pine at gymtimene erstattes av introduksjon til klassisk ballett. Ballett er for jenter! Og er det noe han ikke vil være, så er det å være jentete. Dessuten kan han få jentelus hvis han må være i nærheten av jenter, det er noe alle vet.

Tvillingene erter guttene som tar ballettimene seriøst. Shaakir liker ikke timene i det hele tatt. Synes det er for feminint, for mykt. Alle instruktørene er damer. (Hun ene, Elisabeth, er ganske søt da. Han gleder seg faktisk til timene hennes – for det er så fint å se henne danse.)

Men så, siste kursdag, får elevene en oppvisning med proffe dansere. En av dem er en muskuløs, svart mann. Dartanion Reed har svær afro og bulende muskler, og han løfter pene damer over hodet. Han nærmest flyr over scenen når han gjør piruetter.

Noe sier klikk i hodet til Shaakir:

«Hvis det er dette som er ballett, så vil jeg også gjøre det!»

 

Om å eie sin sannhet

Shaakir, de tre brødrene og foreldrene bor i East Flatbush, sør-øst i Brooklyn.

Som voksen beskriver han området som «gang infested», altså infisert av gjenger. Den beryktede Crips-gjengen regjerer nabolaget.

På gatehjørnet hvor skolebussen slipper dem av er det alltid noe drama, ofte et ran eller en slåsskamp. Stikker du innom den store McDonaldsen uten å være medlem av Crips, går du definitivt ut derfra uten lommeboka di. East Flatbush er preget av slitne gatekjøkken, små kiosker og døgnåpne spritsjapper.

Mammaen hans jobber som sikkerhetsvakt, pappaen som bussjåfør. Det er et livat hjem hvor Michael Jacksons musikk ofte høres. Moren har lenge ant at tvillingsønnene på en eller annen måte vil ende i underholdningsbransjen. Eksempelvis har Shaakir, helt fra nesten før han kunne gå, hoppet ut på gulvet og begynt å danse når hun har satt på Michael Jacksons «You rock my world».

Men da sønnene ivrige kommer hjem etter siste ballettdag med et brev hvor det står at begge har fått fullt stipend til å fortsette ballettundervisning hos Brooklyn Ballet, er svaret et kontant nei. Faren er enda sikrere. Ballett?! Hva er det for noe tull? Det inngår ikke i hans planer for deres fremtid. Tvillingene skal inn i akademia, helst innen matematikk.

«De skjønner ikke at ballett er kult», tenker Shaakir. I voksen alder mener han at foreldrene kan skylde seg selv for det som skjer: Brødrene forfalsker morens underskrift og leverer den signerte lappen til Miss Lynn.

Hvorfor foreldrene kan skylde seg selv? Fordi de har lært dem at bare du selv kan bestemme over ditt liv. «Du skal ikke bry deg om hva andre sier, du eier din sannhet», har mantraet vært.

Shaakir med tvillingbroren Naazir

Coveret til albumet Beginning of Dominion

Shaakir til høyre, Naazir til venstre.

Coveret til albumet In pursuit of dreams

Naazir (til venstre) jobber i dag for Houston Ballet.

Seksåringer i storbyen

I fire uker reiser Shaakir og Naazir alene fra skolen til ballettimene. Moren får beskjed om at de må hentes senere fordi skolen tilbyr ettermiddagsaktiviteter. Dermed rekker de fint å dra frem og tilbake til ballettstudioet uten at hun merker noe.

Men så en kveld ringer telefonen hjemme hos familien Muhammad. Det er Miss Lynn som vil minne tvillingene på at de har en oppvisning dagen etter.

Brødrene leker med biler på rommet sitt da moren stiller seg i døråpningen med telefonen i hånda. De vet ingenting om samtalen hun akkurat har hatt med læreren. «Det er en dame her som heter Lynn, som sier at hun kjenner dere?» Gutta rister på hodet. «Nei, hun kjenner vi ikke…», sier de i kor. «Hei, Shaakir», høres det fra røret…

Foreldrene er sinte fordi sønnene ikke har fortalt sannheten. Å farte rundt i New York som seksåringer er ikke trygt. Men så spør moren: «Vil dere virkelig dette?». «Ja, og vi bryr oss ikke om hva dere synes!» er svaret.

Moren ser sønnenes vilje. Og innser at det kan være et godt alternativ.

– Hun tenkte nok at det var bedre enn hva vi, statistisk sett i det nabolaget vi bodde, ville ende opp med å gjøre. Ballett kom til å holde oss unna gata og trøbbel, forklarer Shaakir.

Dermed starter en eventyrlig reise som vekker oppsikt i Brooklyns ballettverden. «Gjør sånn som Shaakir» og «se på Naazir nå», sier ballettinstruktører til de andre elevene mens de støtt og stadig bruker tvillingene for å demonstrere hvordan noe skal gjøres.

«Den retouré-posisjonen er nesten perfekt», roser Shaakirs første ballettlærer ham. «Hvis det er nesten perfekt nå, så må jeg jo kunne gjøre dette resten av livet?», konkluderer Shaakir.

Evander Holyfield sort-hvitt portrett

Bokseren Evander Holyfield.

Mannemenn og slåsskamper

Å være afroamerikansk gutt bosatt i en getto og danse ballett, er ikke enkelt. Klassisk ballett er rett og slett ikke en del av folks liv eller på radaren deres.

De spydige kommentarene fra storfamilien om at gutta kommer til å bli homo, roer seg etter hvert som tvillingene gjør det bra og folk rundt dem lærer mer om kunstformen. For når «mannemenn» som bokserne Muhammad Ali og Evander Holyfield, pluss fotball- og basketstjerner har fått ballettundervisning for å bedre fotarbeidet sitt, da er det kanskje ikke så jentete likevel?

Foreldrene fjerner møblene i stua så rommet kan brukes som et mini-dansestudio. De er stolt heiagjeng både hjemme og på oppvisninger.

Men ute på gata tar det flere år før tvillingene slipper å sloss. På ballettskolen bortforklarer Shaakir skubbsårene på knokene med fall fra skateboardet.

«Du må ikke skateboarde! Du er en danser!» er ballettinstruktørens forferdede reaksjon.

– Jeg ville ikke at de skulle vite at jeg hadde sloss, for det var ikke den jeg var som person. Jeg skammet meg litt, men mange ganger følte jeg at jeg måtte forsvare meg. Ellers ville mobbingen fortsatt, forklarer Shaakir med et lite skuldertrekk.

Det hjalp at han og Naazir alltid var sammen. Yppet du med én av dem, måtte du takle begge.

Gangstere passet på

Mange av barndomskompisene ble medlemmer av Crips. Selv har Shaakir aldri vært en del av en gjeng. Men noe skjedde etter hvert som tvillingene gjorde det bra som ballettdansere: Gutta som var noen år eldre tok dem under vingene sine. Så på dem som lillebrødrene sine.

«Dere skal ikke sloss, vi fikser det. Dere er på vei mot noe større enn Flatbush», var budskapet.

– Det var bra å ha venner som var gangstere, og som begynte å respektere oss og passe på oss. De visste at vi hadde noe å tape. Men det var bare hvis vi ble banket opp eller ranet at vi ba om hjelp. Ellers klarte vi oss selv.

Søppledunk tagget med Crips

Han ler da han forteller hva enkelte utbrøt da de hørte at han bodde på Grønland det første året i Oslo: «Oi, tør du det? Det er jo skikkelig getto!»

– Grønland er ingen getto. Ingen bryr deg eller sjekker fargen på klærne dine for å se hvilken gjeng du tilhører. Folk er hyggelige, jeg skilte meg ikke ut og dessuten er det mange restauranter som serverer digg mat fra Midtøsten der. Jeg likte meg godt.

Ensom tvilling, egen identitet

Shaakir ble en del av Nasjonalballetten Ung i 2017. I dag er han fast ansatt ved Nasjonalballetten. Alle i familien og omgangskretsen hans frarådet flyttingen til Norge. Det er jo så langt unna! Og hvordan skulle han klare seg uten Naazir?

– Det er sant at tvillinger har et spesielt bånd. Jeg hadde ekstrem separasjonsangst i begynnelsen. Jeg kjente ingen og hadde aldri opplevd eller oppdaget nye ting alene. Dessuten stengte alt så innmari tidlig!

Han smiler der han sitter på en kafé på Oslo S, et steinkast fra Operaen, hans andre hjem. Så bukker han nesten og sier følgende:

– Gratulerer, Norge! For første gang i livet mitt omtales jeg med mitt eget navn. Før jeg kom hit ble jeg aldri omtalt med personlig pronomen eller med navnet mitt, det var «dere, tvillingene, brødrene, oss». I Norge sammenlignes jeg heller ikke med Naazir og hans måte å danse ballett.

Nikan Khosravi står midt i gata med hendene i lomma og ser ned.

23-åringen savner familien, særlig siden pandemien har umuliggjort besøk til og fra hjemlandet. Men han trives og har ingen planer om å forlate Norge. Han har jobb til han er 41, pensjonsalderen til danserne ved Nasjonalballetten. Han lever drømmen – jobben er å gjøre det han elsker, som er å danse.

Dartanion Reed gjorde at Shaakir skjønte at det var dette han ville drive med. Det handler om verdien av å se noen som deg selv.

– Målet mitt er å bli en rollemodell. Jeg ville elske å være han fyren som inspirerer barn til å begynne med ballett!

«Jeg ville elske å være han fyren som inspirerer barn til å begynne med ballett!»

Shaakir i forestillingen Romeo & Julie i 2020.

Spørsmål og svar med Dartanion Reed

– mannen som først inspirerte Shaakir.

Hvor viktig er det å ha rollemodeller?

– Rollemodeller som oppmuntrer til deltakelse fra egen minoritetsgruppe i alt fra baseball til ballett, er essensielt for å overkomme stereotypier og for å øke mulighetene for denne gruppen. Målet mitt var aldri  å bli best eller å holde ut år etter år uten forfremmelse mens mine hvite kollegaer rykket opp. Jeg ville være en stige for andre så de kunne nå toppen. Rollemodeller viser oss hva som er mulig med hardt arbeid – og for å være ærlig, hell.

Shaakir beskriver deg som «en muskuløs, svart mann med en stor afro som løftet pene damer over hodet mens du nærmest fløy over rommet samtidig som du gjorde piruetter». Hva tenker du om den beskrivelsen?

Fra nå av er det akkurat sånn jeg skal huske den tiden. En type nostalgi som fjerner alt bortsett fra de lykkeligste øyeblikkene da jeg fløy over dansegulv med kvinner over hodet.

Har du fulgt Shaakirs karriere?

– Ja, og jeg er veldig stolt av ham. Han er en bedre danser enn jeg noen gang var, og jeg kunne ikke være lykkeligere eller mer ydmyk over å ha vært en del av hans reise, særlig begynnelsen. Det er et testament til kraften i å stole på deg selv og andres godhet. Uansett hvor du er eller hvor du kommer fra, så kan du være en inspirerende kraft for den neste generasjonen. Alt du trenger å gjøre er ditt beste. Vi vet aldri hvordan noen vil tolke livet vårt og det vi oppnår. Jeg føler meg hedret over suksessen han har og vet at den oppvoksende generasjonen følger ham nøye.

Dartanion Reed er gift med Keiko, som også var ballettdanser. De flyttet til Connecticut i 2005 og åpnet en ballettskole. De har to barn. Familien flyttet nylig til Tokyo.

Dartanion Reed - portrett

Dartanion Reed i begynnelsen av 20-årene, da Shaakir først så ham.

Møt Den Norske Opera & Ballett er fast produksjon for 6. trinn i Den kulturelle skolesekken Oslo.

Foto i denne artikkelen: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett, Marte Glanville/Kulturtanken, Jason Taellions, Jon Tyson, Joaquimo Kolloch, Jason Taellions og  Shane Balkowitsch.