Kunsten å se
fremover
I 24 år har Kristin Risan loset barn og unge i Nord-Norge inn i samtidskunstens univers.
– Jeg føler jeg vasser i en enorm godteskål av kjærlighet til kunsten og livet.
Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.
– Pensjoneres? Nei, jeg skal bli frilanser!
Kristin Risan nikker fornøyd der hun strener over Svolvær torg.
I 24 år har hun vært en kraft i den nordnorske kunstverdenen, fremfor alt innen samtidskunst. Hvor mange barn hun med entusiasme og lidenskap har geleidet inn i kunstens verden, er uviss. Men det ryktes om over hundre tusen møter.
Hun påpeker at det å jobbe med unger er avhengighetsskapende. Hun elsker det!
– Jeg pleier å si at jeg har Norges fineste jobb.
Hvordan Kristin endte opp som kunstpedagog for Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) er et lite eventyr i seg selv. Og kanskje betegnende for hennes personlighet?
«Dere burde ha en som meg», sa hun rett og slett, og troppet opp på kontoret.
«Det er sikkert noen som synes at jeg har fått litt for mye makt.»
– Det begynte med at jeg så mange artige utstillinger på NNKS og klødde i fingrene etter å gjøre noe med dem. Jeg følte virkelig at jeg kunne bidra med noe, forteller hun.
«En kraft i miljøet», «uvurderlig rolle» og «en mentorfigur» nevnes i samme åndedrag som hennes navn. I 2013 ble hun hedret med Kongens fortjenestemedalje.
– Om jeg har makt? Tja… Det er sikkert noen som synes at jeg har fått litt for mye makt. Jeg ser jo at jeg har smiska til meg mye. Men det er ikke for å berike meg selv, det er for å berike andre, understreker hun mens vi kjører vestover mot Hopen, hvor hun bor.
Hun er viden kjent for sine pedagogiske evner. På denne dagen er hun i innspurten for årets Festspillene i Nord-Norge og har stablet opp det som trengs for tre verksteder.
Et kvart århundres erfaring betyr at hun vet nøyaktig hvor mye materiell som behøves: Eksempelvis trengs det 25 pakker plastelina til 200 barnehagebarn.
Øverst mellom ark, sakser og kniver ligger det aller viktigste: en eske med plaster!
– Jeg er en dyktig pedagog, jeg er flink til å få ungene engasjert. Det har jeg selvtillit på, sier hun og losser den ene fullstablede kassen etter den andre inn i en svær leiebil.
Morgendagens tur til Harstad starter klokken 07.00. Det er full fart. Med glød i stemmen snakker kunstpedagogen om luktverkstedet de skal bruke plastelinaen til, om ute-SFO hvor de skal gå på matauk i strandkanten, og om verkstedet med glassgravering.
Entusiasmen hennes er mildt sagt smittende. Barna som skal få være med på dette, er heldige!
Barnehagebarn studerer og fabulerer rundt installasjon med levende meitemark. (Makkverk, Eva Bakkeslett, 2017). Bakgrunnsbildet er fra barnehageverksted fra Festspillene i Nord-Norge 2021 med glassblåser Cathinka Mæhlum.
Firbent pedagogikk
«Du må behandle dem som en hund – tenke hundedressur». Den noe overraskende innfallsvinkelen er Kristins grunnprinsipp for hvordan å lede en workshop for yngre barn: vær tydelig, ha klare spilleregler og sett noen grenser.
– Frie rammer og kaos gir ikke nødvendigvis rom for kreativitet. Når du for eksempel skal rundt i en utstilling med 15 treåringer, så kan de ikke slippes fritt løs. Når gruppene er store og tiden knapp, er det min oppgave å tilrettelegge for en god arbeidssituasjon – der kunstneren kan komme til og gi møtet med barna et faglig innhold.
Så i slike situasjoner setter hun strenge rammer for hva som skal gjøres hvor, helt ned på detaljnivå av typen: «Gå ett skritt til høyre. Velg om du vil bruke den blå malingen som står foran deg. Bruk penselen til å male med. Gå så ett skritt videre til høyre».
Fra barnehageverkstedet på Festspillene i Nord-Norge 2021: 16 barn står med et melkeglass på en knyttet hånd. Bordet er dekket med like mange papptallerkener og pensler – ulike farger på hver tallerken. De maler en strek på glasset og flytter seg til neste kuvert når Kristin og glassblåseren sier fra. Etter 30 minutter står alle og smiler med hvert sitt verdens-vakreste-festspillglass, som må stå til tørk og hentes neste dag.
«Jeg er mangfoldig» – festspillutstilling 2021. Barnehagebarn fører samtale med en søledam – på engelsk. Mercedes Mühleisen, videoinstallasjon «The Pond’s Crust».
– Det som skapes, er veldig fritt. Men det må være en struktur og en ramme rundt, påpeker kunstpedagogen.
– Min jobb er å tenke de store tankene og å sørge for en god arbeidssituasjon for alle, ikke minst for kunstnerne.
Kunsten å lære
Barna i Vågan kommune nærmest dyppes i kunst. Fra barnehagen og ut endt skolegang har de møtt Kristin mange ganger. Ikke minst via Lofoten International Art Festival (LIAF).
Hun hyller det hun kaller mengdetrening:
– Det er slik jeg selv har lært om kunst – gjennom å se og oppleve det. Ungene i Vågan er heldige. Og jeg ser at det har en effekt – de har et språk og en åpenhet for samtidskunst.
Mang en kunstner er innviet av Kristin i gleden det er å formidle til barn. «Ta deg av innholdet, så skal jeg gjøre resten», beroliger hun.
Hun sammenligner en økt i Den kulturelle skolesekken (DKS) med idrett. Og forteller at mange kunstnere lærer seg å like formatet.
– Energien som skapes når du har dårlig tid er interessant. Det blir et trøkk. Det er artig å se kunstnere oppdage at de kan gjøre mer på 90 minutter enn på en hel dag. Hvis det ikke skjer, er det opplegget det er noe feil med.
Ifølge henne har kunstnerne selv som oftest ikke tenkt tanken på DKS. Men når de først får smaken på å formidle til barn, så synes de det er kjempemorsomt.
Det gjemte, glemte og skambelagte
Bestefaren hennes ble henrettet av tyskerne for sin motstandskamp. Også Kristin har lenge kjempet en kamp: den for de glemte og skjulte historiene. Da særlig de som omhandler landets minoriteter.
Kristin kommer selv fra et samisk/norsk samfunn og lærte nordsamisk i voksen alder. I 1981 var hun en av dem som ble arrestert under Alta-aksjonen. Kampen har fortsatt. Og, påpeker Kristin, den trengs fremdeles:
– Slå på tv-en en helt vanlig fredagskveld, så ser du hvordan det harseleres med både nordlendinger og samer. Egen kunnskapsløshet brukes til å latterliggjøre andre! Kristin nærmest fnyser.
– Jeg føler meg nær den samiske kulturen i måten å være og tenke på. Det å tenke at du er en del av naturen og nærheten til den.
Kristin med fjellet Vågakallen i bakgrunnen.
Bilder fra oppveksten
Kristin og søsteren Ingrid på familiens første ferietur.
Kristin holder tale ved minnemarkeringen på Majavatn – for morfaren og 23 andre menn fra omrdådet som ble henrettet av tyskerne i oktober 1942.
Kristin som grønnruss.
Hun vil ta tilbake stoltheten. Til samer, kvener og andre undertrykte minoriteter.
Flere av prosjektene hun har jobbet med har bidratt til å øke folks stolthet av den arven de bærer.
Som eleven som kom løpende til henne og jublende ropte: «Jeg er same! Jeg er same!», etter å ha deltatt på et DKS-prosjekt rundt Raanen vuodna – et stedsrelatert prosjekt om det Samiske Rana – av billedkunstner Sissel Mutale Berg i 2019.
Kunstpedagogen har aldri vært redd for å ta tak i vanskelige temaer. Det er en drivkraft å belyse det som er gjemt, glemt og skambelagt.
Dette har vist seg i mange DKS-produksjoner hun har tatt initiativ til.
Et prosjekt begynte med at Kristin irriterte seg over at ungene i nord skulle busses til Polen for å se krigsfangeleirer. Det fantes jo godt bevarte krigsfangeleirer i nærområdet?
Sovjetiske krigsfanger døde i hopetall og ble behandlet som slaver under bygging av blant annet Nordlandsbanen over Saltfjellet.
I dag står et minnesmerke over Dunderland krigsfangeleir, som også er blitt en turistattraksjon, med medførende bevissthet om grusomhetene som ble begått der.
Men slik var det ikke da Kristin inviterte billedkunstner og journalist Eirik Audunson Skaar til å være med på prosjektet Zona/Sona i 2018, i forbindelse med Nordland Teaters teaterstykke med samme navn og tema.
En lærer som besøkte Dunderlandsdalen i barndommen, var for eksempel helt uvitende om at krigsfangeleiren lå 150 meter unna besteforeldrenes gård. Frem til vedkommende deltok på DKS-prosjektet.
– Kunst kan i beste fall åpne evnen til å tenke litt annerledes om ting. En lærer å tenke utenfor boksen – det tror jeg vi trenger. Sånne prosjekter er dessuten viktige for å lære barn å stille kritiske spørsmål og ikke ta sannhet for gitt, uten at vi skal utdanne konspirasjonsteoretikere, altså!
Krigsfangeleirene lå som perler på en snor langs Nordlandsbanen. Bildet hører til i en serie med lysbilder fra tyske fangeleirer for russere i Norge, hentet fra arkivet etter Leiv Kreyberg.
Elever i en brakkeruin. Bilde fra Dunderland krigsfangeleir.
Berlevåg krigsminne: Elever koker og serverer kålsuppe etter tysk oppskrift. Det var en fangesuppe med svært liten smak.
Gjenfunnet kjærlighet
34 år etter at de ble skilt, ble Kristin og eksmannen kjærester igjen. Nå er de lykkelig særboende på hver sin kant av landet.
– Jeg tror vi glemte hvorfor vi ble skilt, smiler hun og forteller om tiden da de gjenfant kjærligheten.
Like før sønnens 40-årsdag hadde de så vidt begynt å date igjen. I forbindelse med feiringen ble de plassert på hvert sitt soverom, som seg hør og bør skilte foreldre. I nattens mulm og mørke tasset den ene til den andres soverom, i skjul for både barn og barnebarn.
– Da tenkte jeg at nå måtte vi si det som det var. Alle ble kjempeglade! forteller hun med varme i stemmen.
Oasen
I et stort, hvitt hus 15 kilometer fra Svolvær, trekker hun seg tilbake. Hun trenger det – roen, stillheten.
Utsikten fra Kristins hus.
Hun betror at hun egentlig er sjenert.
– På et tidspunkt angrer jeg alltid på at jeg sa ja til et oppdrag. Jeg er bestandig fryktelig nervøs, det blir bare verre og verre. Men når jeg først er i gang, går det over. Jeg har lært meg at det er en del av prosessen, at det er en måte å «tune» meg inn. Det plager meg ikke, men jeg kan bli sliten av å grue meg.
Kristin hjemme på Hopen
Kristin tilbereder vågehval-biff til middag. Råvaren kjøpes hos Hopen fisk, som ligger en par minutters spasertur unna.
En yngre utgave av Kristin – fra et intervju i Klassekampen.
– Jeg har ikke lest meg til kunnskap om kunst. Å oppleve mye samtidskunst gir kunnskap og innsikt uten at du er bevisst det.
Fra stuevinduet ser hun fjellet Vågakallen som speider utover riket sitt. Nedi bakken ligger Hopen Fisk, som sender vågehvalprodukter til hele landet. I hagen bugner grønnsaker og sommerblomster, og plattingen foran drivhuset har hun snekret selv.
Dette stedet har vært Kristins oase siden 80-tallet.
– Jeg er kjempeavhengig av å være for meg selv. Det er da ideene kommer.
Hvilket prosjekt er det beste du har jobbet med?
– Det er det jeg driver med akkurat nå – hver gang. For det mest spennende er det som skjer akkurat nå – som i livet ellers.
Vasser i en godteskål
72-åringen har aldri hatt det bedre.
– På 30-årsdagen min følte jeg at livet var slutt. Da jeg fylte 50 begynte livet å gå ordentlig fremover. For hvert år som går tenker jeg: «Dette er det beste året i livet mitt». Det er helt fantastisk. Og overraskende.
– Jeg føler jeg vasser i en enorm godteskål av kjærlighet til kunsten og livet. Det skjer det så mye positivt hvert eneste år, jeg opplever så mye fint og har så mange gode og kloke folk rundt meg.
– Jeg tenker det er fint å gi seg når man fremdeles har mye å gi, bemerker Kristin Risan.
Et nytt kapittel
Foruten gleden ved å jobbe med barn og unge, er det en urokkelig tro på menneskeverdet som driver henne.
– Alle mennesker har like stor verdi! Vi må være på vakt, for det er så lett at ting skjærer seg og det aksepteres at noen mennesker er mindre verdt. Vi er på full fart inn i en slik tid igjen. Kunst er i en særstilling i å gå foran, være en øyeåpner og gi nye perspektiver, påpeker hun.
Når Kristin Risan høsten 2021 overlater roret til sin arvtaker på Nordnorsk kunstnersenter, er det ikke en slutt, men et nytt kapittel. For er det noe som er sikkert, så er det at hun skal fortsette å gi barn og unge nye perspektiver og formidle gleden i å se, oppdage og oppleve kunst.
Og kanskje klare å flytte troen på menneskeverdet noen hakk fremover.
«Kunst står i en særstilling i å gå foran, være en øyeåpner og gi nye perspektiver.»
Sagt om Kristin
Kari-Beate Krane, kulturkontakt på Svolvær skole:
Hun har betydd alt! Hun er et ja-menneske og en stor inspirator. Hun har et voldsomt engasjement for det hun holder på med og jobber fra morgen til kveld når hun står i noe. Og så har hun en unik evne til å kommunisere med barn – der er hun knallgod!
Kyrre Bjørkås, fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken:
Hun er en mentorfigur og veldig inspirerende. Hun har et spenstig kunstsyn og er veldig oppdatert på det internasjonale kunstfeltet. Hun er både handlekraftig og hands-on. Hun levendegjør at du må starte lokalt for å være ordentlig global. Hun jobber stedsnært, presist og praktisk, samtidig som at det hun gjør har en umiddelbar effekt.
Begrunnelse for Kongens fortjenestemedalje ved Statsforvalteren i Nordland:
Den kulturelle skolesekken har vært en suksess i de tre nordligste fylkene, noe Kristin Risan har mye av æren for. Hun er kunstnernes støttespiller og samarbeidspartner, og har betydd svært mye for formidling av samtidskunst i Nord-Norge. Hun er selv en dyktig pedagog og hun evner å veilede kunstnerne slik at de også blir interessert i å kommunisere med barn og ungdom.
Hun levendegjør at du må starte lokalt for å være ordentlig global.
Fakta om Kristin Risan
- Startet å jobbe for Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) i 1997.
- Mottok Kongens fortjenestemedalje i 2013 for sitt arbeid.
- Oppvokst i Nord-Trøndelag ved foten av Børgefjell.
- Flyttet til Finnmark på 80-tallet.
- På Lofoten International Art Festival (LIAF) er elevene blitt sterkt eksponert for samtidskunst annethvert år siden 2008.
- Gjennom NNKS har hun bidratt til over 120 000 elevmøter, samarbeidet med 200 kunstnere og bidratt til 600 DKS-produksjoner.
Foto: privat og Marte Glanville/Kulturtanken
Toppbilde: Kristin Risan omgitt av Mette Paalgards verk Sverm – som var en del av Nordnorsk kunstnersenters utstilling Glasstilstander juni-august 2021.
Karesuando-kofter: Johkamohki márkaniin, Gárásavvongávttehasat./ Jokkmokks markand, Karesuando-kofter. Erik Borgs foto, Riksarkivet.
Portrett av russisk krigsfange, kart over Nordland 1945 og brakkeinteriør med fanger fra Bjørnelva er fra en serie med lysbilder fra tyske fangeleirer for russere i Norge, hentet fra arkivet etter Leiv Kreyberg, Riksarkivet.
Ikke gå glipp av ØYEPÅ 2021
Velkommen til den årlige festivalen for visuell kunst i DKS. Hold av 30. september og 1. oktober.
DKS-LAB
DKS-LAB er et nytt landsdekkende nettverk av faglige utviklingsplattformer for visuell kunst i Den kulturelle skolesekken.
Opplev kunst og kultur
Møter med spennende mennesker og nyskapende prosjekter.