Rådgiver for latterkrampe og gymsaloppskyting inn i verdensrommet

– refleksjon over kvalitet og det å være produsent i Den kulturelle skolesekken

Å treffe

Men hvordan kan vi vite at en såkalt produksjon treffer? At den innehar kvalitet – for sin målgruppe? Hvilke kriterier jobber vi ut fra når vi skal sile ut, bedømme, skape og bestemme hvilke kunstopplevelser elevene skal få?

Vi analyserer i hvert fall «kunnen» og «skullen» (fra Ønskekvistmodellen, red. anm.). Vi prøver å holde oss oppdaterte på det som skjer innenfor våre kunstfelt. Følger med på trender og utvikling. Har tett kontakt med målgruppa. Vi leser teori, og ikke minst: Vi utsetter oss selv for kunst. Vi opplever og diskuterer. På veien mot å ta en beslutning om hvilke produksjoner som skal sendes ut, møter vi dessuten en kø av ord vi må forholde oss til: relevans, målgruppe, mangfold, medvirkning, representativitet, bredde, læreplan, helhet i programmering, kjønn, minoriteter, formidling og budsjett. Og ut fra det: kvalitet.

Når kvalitet skjer

Det som er sikkert, er at det går av indre fyrverkerier når vår erfaring forteller oss at kvalitet skjer. Når vi kjenner at kunsten og formidlingen virker. Men det blir ikke alltid slik vi hadde forestilt oss. Slik vi hadde håpet og trodd. Og da kan man jo spørre seg: Hvem var vi til å bedømme at denne formidlingen var, eller kom til å bli, av høy kvalitet? Hvorfor skulle denne få plass, produksjonsmidler, turné og honorar, når så mange andre ikke fikk sjansen? Selvfølgelig tviler vi når «ikke valgt»-rubrikken hukes av. Kunne ikke også dette forslaget ha blitt til en dirrende klasseromsformidling? Kanskje. Men vi må ta sjansen. På å stole på vår erfaring. På å gå for noe. På å velge. Og å velge bort.

Så vi, rådgivere i kunstformidling, er alltid på leit. Vi undrer, fomler, finner og prøver ut. Hele tiden forsøker vi å komme nærmere kjernen i å forstå hvorfor kunsten noen ganger virker. Ikke alltidkan vi forklare. Men det som er sikkert, er  at vi kjenner når øyeblikket oppstår. Når øyeblikket utvider seg, vi sitter med ståpels på armene og vatt i halsen. Og vi ser at publikum kjenner det samme. Da har vi gjort jobben vår! Derfor fortsetter vi å lete – i kunstfeltene og i hvert eneste ett av de 1200 innsendte forslagene.

Vi er også rådgivere i kunstopplevelser for elever med ulike behov og funksjonsvariasjoner. I formidlinger der kunstneren må føle sitt publikum ekstra nøye. Der hvor rommet ikke kan være mørkt. Der hvor lyden ikke kan være for høy. I rom der elevene responderer høylytt, med vill dans eller med total stillhet.

Når noe annet skjer

Vi er rådgivere for at mennesker skal åpne seg og se hverandre. Den morgentrette forfatteren skal skinne foran forventningsfulle 7-åringer. Ungene skal fanges av sitringen som tilstedeværelse skaper, og de forstår at dette er skapt for dem. De skal kjenne at kunstneren vet noe, kan noe som gjør at dette virker, at kvalitet skjer. De skoleleie 18-åringene skal se at musikerne spiller, improviserer, at de kan være så dyktige, men likevel spille feil. De skal fange opp det skjeve smilet når det skjer. Den famlende 13-åringen skal forstå at de kan bli til den engasjerte utøveren som står foran dem. At «Lisa gikk til skolen» kan bli til Bach.

Vi er rådgivere for nærvær, og nærværets risiko. Vi tilrettelegger for tilstedeværelse og møtet mellom mennesker i samme rom. Møter som åpner opp for mellomrommene som ikke kan redigeres bort. Der hvor rommet endrer seg gjennom kollektiv uro, felles glede, et lekent blikk eller en spontan kommentar. Mellomrommene mellom kunsten og publikum. Dette som bare skjer, en flyt, en samhørighet og et felleskap. Når elevene lar seg løfte ut av rommet og inn i dette andre. Dette som er oss alle. Dette som er kjernen i kunsten fordi det speiler selve livet. Når kvalitet merkes.

Det er dette vi rådgivere leter etter, og jobber for. Det er dette som er Den kulturelle skolesekken.

Toppbilde: Kaya + Kosmos. Markedet for Scenekunst 2021. Foto: Erik Brandsborg