Verdens viktigste publikum
Vilde Kamfjord er forfatter og formidler, og står bak formidlingsmetoden Barnebokbad. Hun har tidligere jobbet som produsent for litteratur i DKS og som programansvarlig i gamle Oppland fylke.
Og helt innerst, inne i kjernen som hele ordningen sirkulerer rundt, der er elevene. Det er de som utgjør publikum, det er dem DKS er til for. De sitter der i midten og blir kalt verdens viktigste publikum. Ingen av dem har kjøpt billett.
HVIS DKS ER ET BORD, så har jeg sittet på mange av stolene i flere ulike roller, både på avsender- og mottakersiden. Uansett stol har jeg kjent meg uhyre privilegert, og jeg har hatt en sterk opplevelse av å ha en innmari viktig jobb, en følelse av å forvalte et enormt stort ansvar. Nå for tiden kanskje mer enn noen gang, siden jeg sitter på setet merket utøver og på en måte er produktet. Jeg er innholdet i Den kulturelle skolesekken. Jeg er kunsten som sendes hit og dit og hjem til helgen. Jeg er pakken som ingen har ønska seg, og i alle fall ikke bedt om. Jeg dukker uventa opp hos folk som ikke kjenner meg. Igjen og igjen og igjen.
Jeg blir som regel alltid godt mottatt, og stort sett er det ganske hyggelig å være gjest. Men jeg er like fullt sendt (i motsetning til invitert) på besøk, og det ligger noe vesentlig i den nyansen, noe som legges til vekten av ansvaret jeg allerede kjenner på når jeg skal møte publikum. For det er det de er, elevene. Publikum på en forestilling de slett ikke har kjøpt billett til, og som de kanskje heller ikke visste at de skulle se. Tvangsteater i første time.
Jeg har selv vokst opp under mild tvang hva deltakelse i kunst- og kulturopplevelser angår. Ingen krav om å like, men om å være til stede og å respektere. Selv om jeg på ingen måte tenkte det da, kan jeg i retrospekt se at jeg var privilegert. Blant annet har det gitt meg tilstrekkelig kunnskap til å ta relativt kvalifiserte valg om hvorvidt jeg ønsker (eller nettopp ikke ønsker) å oppsøke gitte kunst- og kulturopplevelser. Og dersom jeg gjør det, vet jeg at jeg er en del av et fellesskap, noe som er større enn meg. Det som oppstår fordi vi alle ønsker å være akkurat der, akkurat da.
Vi er publikum. Vi er lagets tolvte mann. Vi er bevisst vår rolle, og vi forholder oss til hverandre som nettopp det – publikum – innenfor gjeldende konvensjoner. Og etterpå, når det er ferdig, eller når jeg bare har fått nok, så kan jeg gå. Ut i natten, ut i dagen eller bare hjem. Sammen med noen eller alene. Det velger jeg selv. Gjennom alt dette har jeg frihet til å velge selv.
Publikum i DKS er fratatt denne friheten. Eller nei, det blir feil å si, for de har aldri hatt den. Publikum i DKS er i all hovedsak mellom ca. 6 og 19 år. De har kjæledyr i senga og sommerfugler i magen. De har fritidsinteresser og ingen interesser. Store drømmer og ingen fremtid. De har kjærester, bestevenner og ingen venner. De har store kropper og små pupper, spisevegring, skolevegring, de har alt og ingenting. De har kreft og utlagt tarm, de har narkolepsi, epilepsi, dysleksi og ekstraordinære begavelser. De har full matboks og tom mage. De har voksne i livet som er kjærlige og krenkende, voksne som er hensynsfulle, voksne som er bare fulle. Som er døende og helt døde, religiøse, strenge, stolte, snille, sure. Voksne som ordner og roter, som er lekne og likegyldige.
- De har og de har ikke voksne.
- De har og de har ikke søsken. Familie. Hjem.
- De har telefoner fulle av kjærlighetserklæringer og hatmeldinger.
- De har forelskelse i blodet og bilder på avveie.
- De har kjærlighetssorg og angrepiller, deilig sex og dårlige erfaringer.
- De løper alene i gymmen og dusjer hjemme.
- De har arr og hemmeligheter. Og kviser.
- De er mennesker.
- De er helt vanlige folk mellom ca. 6 og 19 år.
Og i tillegg er de verdens viktigste publikum. Et publikum som bor på alle tenkelige og utenkelige plasser, under alle slags tenkelige og utenkelige forhold. Publikum sammensatt i alle tenkelige og utenkelige konstellasjoner, i rom med og uten blending og fungerende ventilasjon. Det eneste de har til felles, er – om jeg skal sette det på spissen – at de er publikum fordi de må, ene og alene i kraft av å inneha rollen som elev. Og de forholder seg til hverandre som nettopp det – elever – innenfor tilsvarende konvensjoner tilknyttet akkurat den rollen. Og etterpå, når forestillingen er ferdig, eller når de bare har fått nok, så kan de bare gå, ut eller hjem. Eller nei, det kan de jo slett ikke, for da får de anmerkning og kanskje akkurat for mye fravær til å få standpunkt.
Dessuten skal de ha gym i siste.
,,
Kanskje slutter de å rulle hit og dit. Kanskje løfter de haka og møter blikket mitt under kapsen og glemmer seg bort en liten stund.
Fare for berøring
DKS er en unik mulighet til å utsette elevene for fare for berøring, uavhengig av sosioøkonomiske og geografiske variasjoner. DKS skal gi dem lik anledning til å sanke erfaringer med å bli berørt – eller beveget, om du foretrekker det ordet. Lik anledning til refleksjon, frustrasjon, indignasjon. Og mest sannsynlig uten at de tenker over det: Publikum i DKS blir, som jeg ble, tvunget til deltakelse i kunst- og kulturopplevelser. Denne ufrivilligheten (som strengt tatt er en del av premisset for hele ordningen) gjør det mulig å vite at vi kan bidra til å senke terskler og åpne dører for alle, ikke bare dem som har voksne som mine. Terskler og dører inn til dem selv og ut i livet, uansett hvem de er, og hva de bærer på.
Og dersom det stemmer at kunst er livsnødvendig, både for å forstå seg selv og de andre, for å forstå sin historie og samtid og for å kunne forestille seg en fremtid med seg selv i den, så er det bare gjennom DKS vi kan vite at alle gis muligheten til nettopp det.
Å være vann
Enda litt tyngde legges til ansvaret jeg allerede kjenner på i møte med verdens viktigste publikum. Kan jeg bære det? Og hvorfor gjør jeg det?
Jeg gjør det for dem som lytter oppmerksomt på første rad. Jeg gjør det for dem som ligger under ribbeveggen helt der borte og ruller hit og dit. For dem som sitter med ryggen til, og dem med kapsen ned i panna. For dem der ansiktet er lukket, men ørene er åpne, og jeg vet at de vet at jeg vet at de er der likevel. Jeg gjør det for dem som har mistet noen – kanskje en far eller en katt, og for dem som aldri engang har fått flis i fingeren. Og innimellom trer de ut av rollen som elev. Kanskje slutter de å rulle hit og dit. Kanskje løfter de haka og møter blikket mitt under kapsen og glemmer seg bort en liten stund. Antakelig skal de løpe alene i gymmen etterpå akkurat som vanlig, men kanskje er det litt annerledes i dag.
Jeg gjør det fordi jeg tror på det. Jeg tror på kunstopplevelsene, og jeg tror på tvang. DKS åpner muligheten for å nå frem til alle, men det er jeg som utøver som må gjøre det. I møte med verdens viktigste publikum må jeg være vann. Vann er livsnødvendig. Vann er livgivende. Samlende. Vann er gjennomtrengende. Vann finner vei. Jeg vil være vann.
Akkurat hvordan vannet treffer dem, om det buldrer som en foss eller bare sildrer forbi, det skal være opp til dem, men jeg må sørge for at alle blir våte på bena.
Toppbilde: Elever på Norsk Litteraturfestival 2021. Foto: Erik Brandsborg
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.