Dans uten hindringer

I det store samlingsrommet på Dalgård skole og ressurssenter står en ensom skikkelse og samler tankene. Om noen minutter skal femten ungdommer komme inn døra. Ungdommer som alle har opplevd å måtte bytte skole for å få oppfølgingen og rammene de har behov for.

Daniel Grindeland er spent. Den prisvinnende breakeren og dansekunstneren vet altfor godt hvordan det er å slite på skolen, men også hvordan det er å bytte skole og møte en ny hverdag hvor man opplever mestring og fellesskap. Det forteller han om i sin DKS-forestilling «Energi», som han skal vise fram senere på dagen. Men aller først skal han holde et danseverksted.

– I dag skal vi prøve å tilrettelegge et DKS-besøk for mennesker med forskjellige behov. Vi har en danseworkshop, der en gruppe elever får lære en koreografi, en full dans. Etterpå skal vi ha en forestilling, der elevene skal være en del av forestillingen mot slutten, forteller Grindeland.

Han blir litt nervøs av å tenke på at danseverkstedet og forestillingen blir observert av forskere gjennom prosjektet Mind the Gap, men velger å tro at han kan bidra med noe positivt.

– Det er et veldig spennende prosjekt. Jeg har vært litt usikker på akkurat hva jeg kommer til, for jeg har ikke gjort dette før. Men jeg synes det er utrolig spennende og veldig givende.

Lang tradisjon med estetiske fag

På Dalgård skole og ressurssenter er kunst og kultur en naturlig del av hverdagen. Dalgård ble startet som spesialskole i 1978. Det ble tilknyttet en nærskole for barnetrinn i 1998, og i 2011 ble ressurssenteret opprettet. Senteret har spesialpedagogisk tilbud for hele Trondheim, og hit er det kommet elever fra de aller fleste grunnskolene i kommunen. Elevene har kognitive og fysiske funksjonsnedsettelser som medfører behov for et særskilt tilrettelagt opplæringstilbud, ifølge skolens nettsider.

– Elevene som kommer hit har sammensatte utfordringer, og blir kanskje isolerte og ensomme på sine nærskoler, forteller avdelingsleder på ressurssenteret, Helge Strøm.

– Vi har en elevgruppe som har litt andre behov og litt andre kognitive funksjoner. Men de har et stort utbytte av å være i et sosialt fellesskap, og vi har en lang tradisjon med å bruke de estetiske fagene, altså musikk, sang, dans, band, forming, maling og lignende. Det er et fagområde som skaper mestring og tilhørighet, og vi ser det har enorm effekt på våre elever. Når du øker din egen selvtillit, så har det ofte en positiv spiraleffekt på alle andre fagområder.

Han forteller at ressurssenteret bruker Den kulturelle skolesekken (DKS) aktivt, både gjennom DKS-besøk på skolen og ved å reise til andre DKS-tilbud i nærområdet. Pedagogene kikker gjennom årsplanen for DKS for å finne tilbud som passer for deres elever, og som regel er det mulig å få plass til en mindre elevgruppe.

Han er veldig glad for at ressursenteret nå får være delaktig i Mind the Gap-prosjektet.

– Jeg synes jo det er utrolig flott at det forskes litt på denne elevgruppen her, for den er så mangfoldig på mange måter. Det er en enorm bredde, og det ser vi jo i den dansegruppa som er med i dag. Det kan være en krevende oppgave å «fange» hele denne elevgruppa, men det er så til de grader mulig, sier Strøm.

Vil treffe hele spektrumet av barn og unge

Mens elevene strømmer inn døra for å være med på danseverksted, gjør Tone Pernille Østern seg klar bakerst i lokalet. Hun er professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans ved Institutt for lærerutdanning på NTNU, og er kommet for å oppleve Daniel og elevene mens de utfolder seg på dansegulvet.

Som en del av Mind the Gap skal hun og forskerkollegene Libe García Zarranz og Polina Golovátina-Mora utforme en metodeguide, som de har foreslått å kalle tilgjengelighetsøvelser, for å utvikle mer inkluderende kunstmøter i DKS. Øvelsene er rettet mot kunstnere, kunstpedagoger og kulturarbeidere.

Forskerne har tidligere vært med på en workshop med dansekunstneren Dalija Acin Thelander.

– Jeg ser etter hvordan Daniel jobber i møtet med de ulike elevene. Så tar jeg med meg inntrykk og observasjoner fra det møtet, for å fortsette å jobbe med tilgjengelighetsøvelsene. De skal stimulere til, kanskje provosere til, at man endrer og utvikler måten man lager kunst som skal ut i DKS og møte barn og unge med en stor bredde av ulikhet, forklarer Østern.

Hun forteller at barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser finnes i alle skoler overalt. Ideelt sett skal kunstverk og kunstformidling som kommer ut i skolen treffe, kommunisere og være interessant for hele spektrumet av barn og unge.

Inspirerende tilgjengelighetsverktøy

I etterkant av Grindelands besøk blir elever, lærere og utøveren selv intervjuet om opplevelsen av Østern og seniorrådgiver Lise Lundh fra Kulturtanken.

– Vi håper å få litt mer kunnskap om hvordan kunst og kultur kan nå ut, hvilke muligheter den har og hvilke tilretteleggingsbehov vi kan lære mer om. Vi skal utarbeide et tilgjengelighetsverktøy, hvor vi ser på kunst- og kulturopplevelser og tilrettelegging for et større mangfold. Ikke som noe begrensende, men som åpnende og inspirerende for å tenke nytt og ha nye innganger til kunstproduksjon og kvalitet, forteller Lundh.

Østern sier at det er krevende å lage tilgjengelighetsøvelser som oppleves interessante og tankevekkende, uten å bli for styrende. Intensjonen er at de skal gi lyst og nysgjerrighet på å endre egne kunstformater og egne kunstpraksiser.

– Nå har vi delt opp øvelsene i ulike faser i en kunstnerisk prosess. De omfatter hva du gjør før du setter i gang, hvordan du jobber med den kunstneriske prosessen, hvordan du jobber i selve kunstutøvelsen, hva du gjør etterpå, og hvordan du tar læring fra dine kunstmøter, forteller NTNU-professoren.

På webinaret «Accessibility Exercises» ble et førsteutkast av tilgjengelighetsøvelsene presentert digitalt slik at erfaringer kan deles med både norske og europeiske interessenter. Tilgjengelighetsøvelsene skal etter hvert introduseres i Den kulturelle skolesekken.

– Helt rått!

Danseverkstedet er gjennomført, og Daniel Grindeland kan puste lettet ut.

– Det har vært kjempekjekt. Jeg møtte elevene for en times tid siden, vi tok en liten prat, snakket om hva vi skulle gjøre og ble litt kjent. Så hadde vi en liten oppvarming bare for å løsne litt opp i gruppen.

Selv om enkelte elever trakk seg til siden eller satte seg ned underveis, deltok de fleste ungdommene helhjertet og entusiastisk gjennom hele verkstedet. Sesjonen ble avsluttet med jubel og high fives.

–  Det kan jo være litt skummelt når det kommer inn en person utenfra. Men nå har vi en dans på over tre minutter, som de nå skal gjøre på en scene foran publikum etterpå. Så jeg synes jo det er helt rått! Og så føler jeg at det er ganske lærerikt også, smiler Grindeland.

• Bli bedre kjent med Daniel Grindeland i vårt portrettintervju fra 2020