Bergtatt av kulturarv

Bergtatt av kulturarv

Hva er det som har bergtatt oss i en formidlingssituasjon på kulturarv? Historien ligger jo der, utgravd og ferdig til bruk, men hva gjør den levende og minneverdig?

Kulturtankens ressursgruppe for kulturarv i Den kulturelle skolesekken hadde nylig sitt aller første møte. Vi ba medlemmene om å dykke ned i minnekassa si og hente opp en formidling av kulturarv de minnes spesielt godt. Det skapte energi og taleflom! Stikkordene som fylte tavla etterpå, pekte på noe helt essensielt hva gjelder kvaliteter og verdier i en god formidling av noe som ofte er uhåndgripelig.

-En slik opplevelse er egen-arkeologi der en får oversettelseshjelp til å forstå det man finner, sa Daniel Johansen.

Noe som gikk igjen i diskusjonen rundt hvilke formidlingsproduksjoner som berører og som en husker, så var det mellommenneskelige - det relasjonelle, og muligheten for å se seg selv i en større sammenheng.

Her følger de fem medlemmene i ressursgruppen sine utvalgte formidlingsminner:

Daniel Johansen, kunsthistoriker
Min største formidlingsopplevelse var nok på videregående skole da domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa holdt et foredrag om musikk og arkitektur gjennom historien. Dette var på slutten av 90-tallet og vi var ikke særlig vant til multimediale opplevelser. Arkitekten tok oss gjennom antikken og bysantinsk tid og viste bilder av både Parthenon i Athen, Hagia Sophia i Istanbul og Klippekuppelen i Jerusalem og spilte av gjenskapninger av religiøs musikk både fra den greske antikken, gresk-ortodoks messesang og en gjenskapning av tidlig-islamsk bønnesang. Ved hjelp av musikken og tegninger og bilder av bygningene viste han oss hvordan så mye med bygningene ble planlagt for den bestemte musikken og sangen som skulle framføres inne i dem. Og med det forklarte han arkitekturen på en helt ny måte for oss elevene.

Gazi Øzcan, religionshistoriker
For noen år siden hadde vi utstillingen «Våre Hellige Rom» på Interkulturelt Museum. Under en omvisning med elever fra 4.-trinn ble det veldig klar for meg hvordan formidling kan føre til (kritisk) refleksjon hos publikummet, selv hos en 9-åring. Utstillingen bestod av kopier av hellig rom som tilhørte de seks verdensreligionene. Elevene fikk omvisning i alle disse «hellige» rommene som var direkte kopier av originale rommene i byrommet. Vi stoppet ved buddhisttempelet og jeg begynte å snakke om religionsutøvelse og religionsfrihet innenfor noen retninger som krever mye og langvarige meditasjon for å oppnå nirvana og at dette kan bli utfordrende og problematisk i noen samfunn. Dette skjer fordi man ekskluderer seg selv fra samfunnet for å meditere og dermed kan de ikke ha en vanlig jobb. Religionsfrihet og religionsutøvelse kan til tider være en kontrast til sekulære stater, demokratier og menneskerettighetene. Når jeg også fortalte elevene at en del mennesker i Vesten konverterer til buddhismen, så startet elevene en diskusjon i mellom seg som direkte gikk ut på hvor mye en stat kan tillate religionsutøvelse og hvor grensene burde gå. En av elevene avsluttet den lange og interessante samtalen med å si: Vi kan vel ikke tillate at mennesker søker til fjellet eller skogen for å meditere hele tiden for å oppnå nirvana. Hva om mer enn halvparten av Norges befolkning gjør det samme som de munkene gjør? Hvem skal kjøre skolebussen eller toget da? Jeg husker at jeg var virkelig imponert over graden av egenrefleksjon og hvor fort de kunne forstå disse vanskelige/ betente temaene og se utfordringene i forholdet mellom religionsutøvelse og statlige lovverk og menneskerettigheter. God formidling kan alltid føre til undring, refleksjon og fine samtaler, selv om en ikke deler samme syn på en gitt sak.

Torhild Skåtun, museumspedagog og stipendiat
Vennskap og kjærlighet på mobil og nett startet med utstillingen «Følelser i Flyt» om nettdating. Sammen med Redd Barna og en gruppe elever utviklet vi et læringsopplegg der elevene produserte fortellinger i tekst og bilde om relasjonelle hverdagshendelser. Undervisningsopplegget lot elevens egne refleksjoner om vennskap og mobbing, følelser og ansvar, nærhet og distanse være utgangspunkt for opplevelse og læring. Bildene og tekstene var utgangspunktet for samtale om nærhet og distanse i digitale medier.

Det jeg liker ved dette opplegget er samarbeid i utvikling og produksjon, elevene er produsenter av innhold for videre dialog og vi opplevde noen øyeblikk av gull. Der barn reflekterte om egen digital hverdag på godt og vondt.

Bjørn H.S. Kristiansen, kulturhistoriker.
Jeg skulle ha forelesning på Blindern, hvor jeg studerte Kulturhistorie (etnologi) på 1990-tallet. Alt jeg visste var at det kom en dame fra Sverige for å snakke om forskningen sin.

Da jeg kom inn i auditoriet, sitter det en godt voksen dame i syrinfarget drakt der - en skikkelig frue fra middelklassen. Hun kunne fortelle at barna var blitt store, og hun hadde begynt å studere etter mange år hjemme. Det ene hadde ført til det andre og nå etter flere år hadde hun levert sin doktorgrad.

Tema for avhandlingen var menstruasjonsbindets historie i Sverige. Hvordan en håndterer menstruasjonen har til enhver tid vært en utfordring for halvparten av befolkningen. Forelesningen avdekket hvor lite vi vet, hvor lite som er dokumentert, men også om mangfoldet og oppfinnsomheten. Foredraget redegjorde for alle tabuer, historieløshet og uvitenhet om noe som er så til de grader vanlig. Jeg måtte til slutt bare gi meg over av alle de kulturelle paradoksene som knytter seg til dette blodet.

Hun redegjorde nøkternt og saklig. Var ikke spesielt dynamisk og spennende formidler. Men hun var godt forberedt og visste hva hun ville si. Jeg husker hvordan denne innsikten ga meg en opplevelse av å ha vokst, og av å ha fått et forandret blikk på egen kultur. Mine fordommer fikk også kjørt seg for jeg hadde aldri trodd at en dame med det oppsynet skulle kunne sjokkere, overraske og berike meg slik hun gjorde. Det var helt herlig!

Bente Aster, fagansvarlig for kulturarv i Kulturtanken
‘Lirekassa forteller’, er en produksjon i DKS med utøver Åse Mørk som formidler og musiker. Målgruppen er barneskole, og det er best egnet for småtrinn.

‘Lirekassa forteller’ handler om Åses oppdagelse av instrumentet, da hun var på Ringve museum som liten jente. Hun hadde aldri sett noe lignende, og hun ble fanget av utseendet og lyden til denne rariteten. Oppdagelsen og historien rundt lirekassa, tar hun med seg inn i fortellingen til elevene. Hun fletter inn egenskaper som undring og nysgjerrighet overfor et instrument som låter som ikke noe annet en hører til daglig. Elevene tar del i denne undringen og oppdagelsen, og alle får til slutt prøve sveiven, selvfølgelig. Underveis har de spontant rollespill, der alle tas inn på det nivået de er trygge på.

I tillegg er denne produksjonen et vindu ut til den store verden, der lirekassa hadde en funksjon i samfunnet - noen hadde den som levebrød. Så med objektet i sentrum, får Åse sagt og gitt mye; sitt eget engasjement først og fremst, deretter historiske drypp, og så får elevene innblikk i at det faktisk krever faglig dyktighet når en holder på med lirekasse; alle får teste knappene og se hvordan belg, luft og sveiv henger sammen med digital programmering. Men for meg som voksen tilhører, er det mest slående å oppleve den omtanken og varmen Åse har overfor elevene. For dette handler om formidlingsmessig musikalitet, og evnen til ikke å ta seg selv så høytidelig hele tiden – da oppnår en det fine møtet mellom utøver og elev.

Om ressursgruppen i Kulturarv:
Ressursgruppen skal ha to møter i året. Medlemmene skal få anledning til å bidra og utvikle dialogen rundt fag, formidling, innhold og fremtid som Kulturtanken har med feltet på daglig basis. Noen av medlemmene kommer til innspillseminaret den 22.10, og skal ha en aktiv rolle der.

Innspillseminar om Kulturarv:
https://www.facebook.com/events/129619344573669/
Husk å melde deg på til: ba@kulturtanken.no innen 18. oktober



Foto: fra Interkulturelt museums utstilling “Våre hellige rom”







Konferanse om elevmedvirkning i DKS

Konferanse om elevmedvirkning i DKS

Kulturentusiasten

Kulturentusiasten