Den tredje kulturens skolesekk

Aon Raza Naqvi, forfatter og redaktør av antologien Third Culture Kids – Å vokse opp mellom kulturer (Gyldendal 2019), som han har turnert med i DKS.

Third Culture Kids er overalt – og jeg fikk møte dem gjennom DKS. Her er mine kulturtanker fra turnéen.

DET OVENNEVNTE UTTRYKKET stammer fra sosiologien. Det var en gang misjonærene skulle ut i verden. Forskere som Ruth Useem og David Pollock studerte dem og barna deres, som ble med på reisen. De mente at barna, som var vokst opp i et annet land enn foreldrene sine, var en blanding av foreldrenes kultur og kulturen der de vokste opp. En slags blanding av to kulturer som blir til en tredje kultur. En «remix», en fusjon, en blanding, basert på tilpasningsdyktighet. Forskerne kalte disse barna for «Third Culture Kids».

En dag forandret reiserutene og passasjerene seg. Istedenfor at folk fra Vesten dro ut i verden, kom det folk fra verden til Vesten. Ikke for å spre religion, men for å arbeide. Europa trengte arbeidskraft. Og deres barn, som vokste opp i et annet land enn foreldrene gjorde, var også av den tredje kulturen.

Da jeg besøkte skoler i høst og vinter med DKS Oslo og Viken, var jeg usikker på hva min rolle skulle ende opp med å bli. Alt jeg visste, var at jeg skulle fortelle historien om Third Culture Kids og få til en dialog. Jeg dro med et leksikon av historier basert på å vokse opp mellom kulturer i Norge, og jeg hadde et foredrag jeg kunne starte i hvilken ende jeg ville. Jeg hadde flere slides i presentasjonen enn sider i boka, og målet mitt var å snakke om noe som var relevant for klassen jeg møtte. Hvis det var en idrettsklasse, fortalte jeg historien om fotballspilleren Andreas Haglund, som snakker om rasisme i fotball og livet som adoptivbarn. Om det var et sted preget av mye ungdomskriminalitet og «tøffinger», fortalte jeg historien om min egen onkel, som er med i boka og snakker om sitt liv. Hvorfor de og andre ungdommer ble kriminelle og skapte gjenger. Hva det livet har innebåret for dem, og hvordan man skal unngå nettopp det. Jeg fortalte historien om Felipe «Fela» Orellana, som skriver om hvordan det er å være lillebroren til en gangster som tok livet sitt, og effekten det hadde på familien og ham. Og jeg kan gi totalt tretti ulike foredrag med forskjellige reiser, men samme sluttpoeng: Vi er vårt fornavn, deretter vårt etternavn, så vår oppdragelse, deretter våre venner, våre interesser, opplevelser, vår CV, vårt yrke, våre verdier, og så til slutt vår etnisitet eller kultur, aldri vår hudfarge. «Vi» er et individ som «dere» er, og jeg vil ikke ha det på noen annen måte.

,,

Alt jeg visste, var at jeg skulle fortelle historien om Third Culture Kids og få til en dialog. Jeg dro med et leksikon av historier basert på å vokse opp mellom kulturer i Norge.

Jeg er ikke en talsperson, det er ingen i boka heller. Samlet er poenget med boka nettopp det at én historie eller ett narrativ ikke duger når man snakker om en så mangfoldig og ulik gruppe som innvandrere i Norge og deres barn. De kommer fra overalt i verden, fra ulike epoker, fra steder som utvikler seg enormt raskt, oftest i positiv retning. Jeg prøver å nyansere historien om «de andre» ved å si at de stereotypiene vi har konstruert gjennom overskrifter, filmer og musikk, ikke forklarer noe annet enn minoriteten i minoriteten, de færreste få med de største utfordringene. At det i realiteten kommer flere arbeidsfolk, advokater, leger og ingeniører ut av Groruddalen enn kriminelle.

Fra Tøyen til Kongsberg besøkte jeg barn som i utgangspunktet var helt like, men med litt ulike spørsmål. Iblant ble jeg en advokat for den ene jenta med hijab i klassen som kanskje var blitt mobbet eller hadde følt utenforskap. Iblant var jeg nålen som stakk hull på boblen og snakket om verden gjennom forskning og alibier fra boka. Jeg innså at mange barn tror at verden går til «helvete». Når jeg spurte en klasse om hvor mange som har elektrisitet, kan lese og går på skole i verden, fikk jeg ofte til svar at det var så lite som 10 prosent, mens det riktige svaret er 90 prosent. Andre ganger møtte jeg håpløshet i lys av egen identitet, og én spurte meg: «Hvorfor skal vi prøve om de ikke gir oss en sjanse? Nordmenn liker oss uansett ikke.» Et syn som er like feil som å tro at 90 prosent av verden er analfabeter. Det er ikke korrekt, men det er en følelse de sitter med, og som bør tas tak i. Best av alt husker jeg en ung gutt (som lignet meg da jeg var på hans alder) som sa: «I dag forandret du måten jeg tenker på. Takk!». Det, og de mange meldingene på sosiale medier, viser meg at kids trenger dette. At dette var etterlengta.

Kanskje det er dialog som mangler, og misrepresentasjonen av ulike folkegrupper gjør avstanden mellom oss større og større. Vi arver skepsis og blir solgt mer frykt. Når det gjelder saker om innvandrere, forteller rapporter fra IMDI og medieanalysebyrået Retriever oss at i bare 3 prosent av sakene kommer innvandrerne selv til orde, at 70 prosent av sakene er problemfokuserte, og at den nest mest brukte betegnelsen i sakene er «mistenkt». Våre største informasjonskanaler, med gjenskinn i underholdningsbransjen, forteller historien om innvandrere i Norge som et problem – ikke en ressurs. Det handler ikke om folk som Farouk Al-Kasim, det handler om folk som Mullah Krekar. Om du ikke vet hvem Farouk er, bør du google ham.

Mitt beste tips til dem som booker for DKS, er å finne og lage produksjoner som skaper dialog. Som lærer unge mennesker kildekritikk i en tid der konspirasjonsteorier og falske nyheter florerer. Vi lever i en tid der sosiale medier dekker konflikter bedre enn medier. Det skumle med det er spissformuleringer og en latskap i søket etter informasjon. Vi trykker på én ting og havner i en algoritme basert på ekkokamre. Målet mitt med mine foredrag er å stille nok spørsmål til at de unge søker informasjon fra dem som vet mest, fremfor dem som snakker mest. Å søke etter informasjon er ikke å «reposte» noe på Instagram – det er å plukke opp en bok eller søke informasjon fra dem som kan mest om et fagfelt.

,,

Mitt beste tips til dem som booker for DKS, er å finne og lage produksjoner som skaper dialog. Som lærer unge mennesker kildekritikk i en tid der konspirasjonsteorier og falske nyheter florerer.

Vi må nyansere narrativene om hvem «andre» er, i en tidlig alder, mens de ennå prøver å forstå verden og er i en formende alder. På et tidspunkt må vi slutte å prøve å få kids til å lytte til oss, og kanskje begynne å lytte til dem, og svare på det de faktisk lurer på, fremfor å kun snakke om det vi vil.

Toppbilde: Aon Raza Naqvi. Foto: Michael «Akam1k3» Angeles

Utdrag fra Third Culture Kids – Å vokse opp mellom kulturer (Gyldendal 2019):

Tegning av mørkhudet jente med hvit maling i ansiktet.

,,

Da jeg var seks, fortalte en venninne meg at de ikke leker med brune barn, så jeg malte meg hvit i fjeset og tvang dem.

Lillian Halima Anderssen (f. 1998), kjent under artistnavnet Lil Halima, er musiker og låtskriver fra Bardu i Nord-Norge.

Lil Abdi

Abdirahman fra B-klassen
pleide å rappe i spansktimene
Mens Jorunn underviste
Noen ganger kjefta hun så stemmen
Skurra i ørene
Jeg hata det
Abdi ga faen
Spilte inn YouTube-videoer og brente
CD-er til alle i nabolaget
Han ba oss kalle ham Lil Abdi
Sist gang vi så han var i en rap-battle
i skolegården
Han dissa Omar på engelsk
Jeg skjønte ikke en dritt
Men folka bare ååå shiieeettt
Omar klikka
Slet med ordene
Løste det med nevene
Til slutt sto alle rundt rapperne og ropte:
MERE BLOD! MERE BLOD!
Vi spurta da rektor kom
Abdis pult sto tom dagen etter
Vennene til broren min sa at faren hadde
sendt ham til Somalia
Hvor han hadde blitt IS-kriger
Men jeg vet ikke
Tror jeg så ham på Rimi en gang

Sarah Zahid (f. 1996) er fra Holmlia i Oslo. Lyriker og ungdomspolitiker og studerer juss i Bergen.

I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.