Ensom fremmedfrykt

Ensom fremmedfrykt

Er det mulig å kjenne seg igjen i en sint ung nynazist? Og å forstå hans sinne, hat og fremmedfrykt? Elever fra 10. trinn til 3. vgs i Oslo kan denne høsten se forestillingen Snakk! Det er så mørkt, og få et innblikk i hat-logikk og -argumentasjon, som går i sirkler og brister.

I forestillingen treffer vi den unge nynazisten Søren og hans psykolog Jacob. I en serie møter mellom de to, får publikum innblikk i hvem Søren er, hvor han kommer i fra, og hva som driver han ut i det ekstreme. En form for fortrolighet utvikler seg mellom den unge gutten og psykologen, selv om det er mye sinne og hat i Søren -  også overfor psykologen, som er jøde, og således en Søren skal hate. Men Jacob avdekker mange logiske brister i Sørens nynazistiske syn og argumentasjon, og det som står igjen er en redd og ensom ung gutt.

Å ikke passe inn
Historien og manuset til forestillingen bygger på filmen «Tala! Det er så mørkt» (1993), regissert av den svenske filmskaperen Suzanne Osten. Tematikken - ekstremisme, radikalisering og fremmedfrykt - er vel så aktuell i dag, som for 13 år siden. Nettopp derfor har en elevjury i DKS Oslo valgt ut denne forestillingen til årets program for ungdoms- og videregående trinn.

- Jeg kan ikke forstå synspunktene til Søren, men man kan relatere seg til at han følte seg alene, og ikke passet inn. Sånn er det nok mange som har det, sier Tobias Adrian Eng Blindheimsvik (15), som nettopp har sett forestillingen sammen med sine klassekamerater fra Bjørnholt videregående skole.

- Oslo er en multikulturell by, og jeg tror ikke det er så mye av sånne ekstreme miljøer lenger, i hvert fall er det sjeldent å møte på det, sier Malaika Akbar (16), som ikke går rundt og frykter nynazister i hverdagen.

- Men man ser det jo på kommentarene på noen Facebook-poster, om for eksempel om niqab og sånn, at det er mange rasister der ute. Men jeg føler det var mer av det før, faktisk, sier hun.

Søren hater det han er redd for, det som er annerledes og fremmed. Hva tror dere var Søren sitt hovedproblem?
- At han følte seg alene, og han trengte noe og noen å høre til. Og det ble dessverre nynazistene, sier Tobias.

Hos psykologen
Elevene sitter i sirkel rundt «scenen», som består av et gulvteppe, to stoler og en vanndispenser. I taket henger en rørlampe med sterkt lys. Dette skal være kontoret til psykologen (eller legen, som Søren kaller ham). Det er som om de er i en boksering. De beveger seg rundt hverandre, og hugger argumenter og spørsmål mot hverandre. Søren er den hissige og fysisk voldsomme. Jacob er rolig, og forsøker å finte unna Sørens hat og aggresjon.

- Først var jeg skeptisk til formen, det så litt tamt ut. Men så kom de i gang, og da ble jeg veldig revet med. De var veldig gode skuespillere, sier Tobias.

- Når man sitter så tett på, får man også med seg mer. Det var ganske intenst, sier Malaika.

Ungdommene syntes det var lett å la seg rive med, av temperament og følelser. Tobias og Malaika og de andre elvene skal tilbake til skolen og skrive en anmeldelse av stykket. Det er en del av undervisningen i norsk, der de nå har «dramatiske tekster» som tema.

- Det er veldig inspirerende å få se noe sånt når vi har jobbet med det på skolen først. Jeg tror det skal gå fint å skrive anmeldelse nå, avslutter Tobias.

Lov å le
Skuespillerne har nå gjennomført om lag 140 forestillinger, i Akershus, Vestfold og nå Oslo, for Den kulturelle skolesekken. Hvordan klarer de å holde intensiteten oppe?

- Jeg må leke med Søren, karakteren jeg spiller, og endre litt i bevegelser og replikker for å utfordre meg selv for å holde han oppe, sier Odin Waage, som spiller Søren. Han synes det sitter ekstra godt og er forløsende når publikum ler på de rette stedene.

- Når publikum skjønner at argumentene og meningene til Søren er selvmotsigende og logikken brister… Hvis de tør å le da, oppi alt alvoret, da er det veldig deilig, sier Waage.

Hvordan treffer tematikken, synes dere?

- Jeg tror de fleste ungdommen kan forstå hva disse følelsene handler om, selv om det er ekstremt, sier Torgny Aanderaa, som spiller psykologen Jacob.

- Jeg husker spesielt godt en ung fyr som ble stående igjen og henge rundt oss etter en forestilling. Han var betenkt, og hadde tydelig noe han ville fortelle oss. «Det må jeg si, man fikk noe å tenke på. Det er jo ikke så lett når man er i en gjeng, man gjør jo mye for å liksom passe inn», sa han.

- Han var oppriktig berørt og tankefull etter forestillingen. Det var tydelig at det traff noe i han. Det er sånne tilbakemeldinger som gjør at jeg føler vi har truffet noe sant, smiler Aanderaa.

FAKTA:

Produsert av Akershus Teater
Skuespillere: Odin Waage og Torgny G. Aanderaa
Manus: Niklas Rådström
Oversatt: Aksel-Otto Bull
Regi: Aksel-Otto Bull
Produsent: Sandra Sandbye

Forestillingen er plukket ut av en elevjury, som "elevenes valg" i programmet for DKS Oslo denne høsten:

Å ikke passe inn
Historien og manuset til forestillingen bygger på filmen «Tala! Det er så mørkt» (1993), regissert av den svenske filmskaperen Suzanne Osten. Tematikken - ekstremisme, radikalisering og fremmedfrykt - er vel så aktuell i dag, som for 13 år siden. Nettopp derfor har en elevjury i DKS Oslo valgt ut denne forestillingen til årets program for ungdoms- og videregående trinn.

- Jeg kan ikke forstå synspunktene til Søren, men man kan relatere seg til at han følte seg alene, og ikke passet inn. Sånn er det nok mange som har det, sier Tobias Adrian Eng Blindheimsvik (15), som nettopp har sett forestillingen sammen med sine klassekamerater fra Bjørnholt videregående skole.

- Oslo er en multikulturell by, og jeg tror ikke det er så mye av sånne ekstreme miljøer lenger, i hvert fall er det sjeldent å møte på det, sier Malaika Akbar (16), som ikke går rundt og frykter nynazister i hverdagen.

- Men man ser det jo på kommentarene på noen Facebook-poster, om for eksempel om niqab og sånn, at det er mange rasister der ute. Men jeg føler det var mer av det før, faktisk, sier hun.

Søren hater det han er redd for, det som er annerledes og fremmed. Hva tror dere var Søren sitt hovedproblem?
- At han følte seg alene, og han trengte noe og noen å høre til. Og det ble dessverre nynazistene, sier Tobias.

Hos psykologen
Elevene sitter i sirkel rundt «scenen», som består av et gulvteppe, to stoler og en vanndispenser. I taket henger en rørlampe med sterkt lys. Dette skal være kontoret til psykologen (eller legen, som Søren kaller ham). Det er som om de er i en boksering. De beveger seg rundt hverandre, og hugger argumenter og spørsmål mot hverandre. Søren er den hissige og fysisk voldsomme. Jacob er rolig, og forsøker å finte unna Sørens hat og aggresjon.

- Først var jeg skeptisk til formen, det så litt tamt ut. Men så kom de i gang, og da ble jeg veldig revet med. De var veldig gode skuespillere, sier Tobias.

- Når man sitter så tett på, får man også med seg mer. Det var ganske intenst, sier Malaika.

Ungdommene syntes det var lett å la seg rive med, av temperament og følelser. Tobias og Malaika og de andre elvene skal tilbake til skolen og skrive en anmeldelse av stykket. Det er en del av undervisningen i norsk, der de nå har «dramatiske tekster» som tema.

- Det er veldig inspirerende å få se noe sånt når vi har jobbet med det på skolen først. Jeg tror det skal gå fint å skrive anmeldelse nå, avslutter Tobias.

Lov å le
Skuespillerne har nå gjennomført om lag 140 forestillinger, i Akershus, Vestfold og nå Oslo, for Den kulturelle skolesekken. Hvordan klarer de å holde intensiteten oppe?

- Jeg må leke med Søren, karakteren jeg spiller, og endre litt i bevegelser og replikker for å utfordre meg selv for å holde han oppe, sier Odin Waage, som spiller Søren. Han synes det sitter ekstra godt og er forløsende når publikum ler på de rette stedene.

- Når publikum skjønner at argumentene og meningene til Søren er selvmotsigende og logikken brister… Hvis de tør å le da, oppi alt alvoret, da er det veldig deilig, sier Waage.

Hvordan treffer tematikken, synes dere?

- Jeg tror de fleste ungdommen kan forstå hva disse følelsene handler om, selv om det er ekstremt, sier Torgny Aanderaa, som spiller psykologen Jacob.

- Jeg husker spesielt godt en ung fyr som ble stående igjen og henge rundt oss etter en forestilling. Han var betenkt, og hadde tydelig noe han ville fortelle oss. «Det må jeg si, man fikk noe å tenke på. Det er jo ikke så lett når man er i en gjeng, man gjør jo mye for å liksom passe inn», sa han.

- Han var oppriktig berørt og tankefull etter forestillingen. Det var tydelig at det traff noe i han. Det er sånne tilbakemeldinger som gjør at jeg føler vi har truffet noe sant, smiler Aanderaa.

FAKTA:

Produsert av Akershus Teater
Skuespillere: Odin Waage og Torgny G. Aanderaa
Manus: Niklas Rådström
Oversatt: Aksel-Otto Bull
Regi: Aksel-Otto Bull
Produsent: Sandra Sandbye

Forestillingen er plukket ut av en elevjury, som "elevenes valg" i programmet for DKS Oslo denne høsten:

http://www.dks.osloskolen.no/pub/oslo/main/?aid=16445&cid=6864

Vrimmelfestivalen – med eleven i sentrum

Vrimmelfestivalen – med eleven i sentrum

Det uforutsigbare

Det uforutsigbare