Neida, vi glemmer ikke hvorfor

I Morgenbladet 5. mai skriver Bernhard Ellefsen om evalueringen av Den kulturelle skolesekken (DKS) som ble overlevert til kulturministeren rett før påske. «Staten må ikke glemme hvorfor Den kulturelle skolesekken er så viktig», skriver han.

Jeg vil takke Ellefsen for en grundig og god kommentar, og forsikre Morgenbladets lesere om at i den lille delen av staten som jeg er ansvarlig for – Kulturtanken – glemmer vi aldri hvorfor DKS er så viktig. Som det eneste kulturpolitiske tiltaket som når alle barn og unge i hele Norge, bidrar DKS til å utjevne sosiale forskjeller og gir barn og unge mange møter med profesjonell kunst og kultur gjennom hele skoleløpet.

Medvirkning handler slik jeg ser det, ikke om å bare gi elevene det de vil ha. Tvert om skal DKS-ordningen være en motvekt til den algoritmestyrte kulturen vår tids barn og unge eksponeres for. Og det er ingen jeg har snakket med, som mener at kunstnerne i DKS skal være pedagoger.

For meg handler medvirkning i DKS om å ha god kjennskap til, og kontakt med, målgruppen vår. Nei, elevene skal ikke selv programmere DKS, på samme måte som elevene ikke bestemmer innholdet i det øvrige tilbudet de får gjennom skoleløpet sitt. Men de skal oppleve at de blir tatt på alvor – ikke som fremtidens kulturpublikum, men som menneskene de er akkurat nå.

Dagens barn og unge forholder seg i liten grad til skillet mellom det digitale og det fysiske, men de sier selv at de ønsker å bli utfordret, opplyst, provosert – og underholdt. Her representerer etter mitt syn de fysiske møtene mellom kunstner og elev noe ekstraordinært og potensielt fantastisk!  DKS er viktig nettopp fordi det er en ordning som tilbyr noe annet til elevene enn det skolen selv kan tilby: kunst- og kulturopplevelser av høy kvalitet formidlet av profesjonelle kunstnere og kulturformidlere med sin autonomi og integritet i behold.

Det er vi som jobber i apparatet rundt ordningen, som må ta hovedansvaret for at den fungerer i den konteksten kunst- og kulturformidlingen foregår i. Her er det en annen profesjon som har sitt daglige virke, og det er andre kvalitetsforståelser, krav og forventninger. Derfor er det avgjørende viktig med et reelt felles eierskap til ordningen i begge sektorer.