KUNSTPROSJEKTET «10 ÅR PÅ HEIDAL SKULE» 

KUNSTPROSJEKTET «10 ÅR PÅ HEIDAL SKULE» 

På Heidal skule tas det ikke lett på medvirkning – eller på samtidskunst.

Ti kunstnere følger en skoleklasse i perioder gjennom alle de ti årene i grunnskolen på Heidal skule i Sel kommune. Foto: Lone Eivindsdottir

En gruppe elever får medvirke i produksjon av samtidskunst over en periode på ti år der de møter ti kunstnere over totalt 1000 timer! Eller sett fra en annen vinkel: Her medvirker samtidskunstnere ikke bare i elevenes kunst- og håndverk-undervisning, men i hele skolehverdagen.  

Initiativ fra en lærer

Initiativtaker og prosjektleder er kunst- og håndverklærer ved skolen, Kjersti Myrehagen, som selv har bakgrunn som kunstner.

Hun syntes ikke det var nok å kunne gi elevene en forståelse av norsk samtidskunst ved at et par-tre besøk via DKS «sveipet innom» i løpet av skoleløpet. Hun ønsket å se hva som skjedde dersom de over tid fikk en profesjonell samtidskunstner inn i skolen. Myrehagen var i tillegg bekymret over marginaliseringen av kunst- og håndverk-faget1. 

Hun fikk med seg finansieringspartnere Kunst i offentlig rom (KORO), Oppland fylkeskommune, Kulturdirektoratet og Sparebankstiftelsen DNB. Og ikke minst fikk hun med seg skolens rektor, Sjur Arne Lindby, som mener prosjektet går rett inn i skolens danningsoppdrag.

– Elevene våre skal ikke bare bli kunnskapsrike. De skal også bli gode samfunnsborgere som tar vare på hverandre. Trening i samskaping og at individuell uenighet ikke er truende, går for eksempel rett inn i anbefalinger fra nyere mobbeforskningen, bemerker Lindby under et av mine besøk ved skolen.

Elevene våre skal ikke bare bli kunnskapsrike. De skal også bli gode samfunnsborgere som tar vare på hverandre.

Sjur Arne Lindby, rektor på Heidal skule

Ti år, ti kunstnere, 1000 timer

For å oppnå den ønskede fordypningen er prosjektet først og fremst rettet mot én klasse, som følges av kunstnere gjennom hele grunnskoleløpet. Men Myrehagen understreker at hele skolen og bygda er målgruppe for prosjektet.

– Selv om det først og fremst er et kunstprosjekt, så er det i tillegg både et pedagogisk prosjekt og et lokalmiljøprosjekt, sier hun.

I løpet av prosjektperioden på ti år skal alle de ti ulike kunstnere besøke skolen i omtrent 100 timer, det vil si seks uker med kunstnerbesøk hvert år.

De fire kunstnerne som har deltatt så langt er Gisle Harr og Anna Daniell, som har skapt skulpturer med elevene fra ulike innfallsvinkler, Anna Sigmond Gudmundsdottir, som har undervist i maleri, og Lone Eivindsdottir, som ledet en danseworkshop.

Prosjektet startet i 2018 og er nå halvveis.  

Flere av foreldrene har fortalt om elever som er mer kreative enn sine eldre søsken. De lager arbeidstegninger til prosjekter hjemme, morsomme skulpturer av ting de finner, de stiller spørsmål og viser større undring.

Dette kan være tilfeldig, men er likevel tilbakemeldinger fra foreldre som er verdt å merke seg.

På skole-atelieret

Kulturtanken har fulgt prosjektet med nysgjerrighet og interesse siden det startet i 2018. Det siste året har vi fått være «flue på veggen»  under noen av kunstnerbesøkene. Vi har fått anledning til å intervjue to av kunstnerne, og har også snakke med rektor og lærere under våre besøk.

Barna arbeider på store lerreter i et av skolens rom som er omgjort til atelier. Foto: Kjersti Myrehagen

Her er noen øyeblikksbilder fra atelieret da Anna Sigmond Gudmundsdottir besøkte skolen:

Mengder med vinterklær henger på knaggrekkene i korridoren utenfor kunst- og håndverksrommene, som er lokalisert i et sidebygg til skolens hovedbygning. Jeg går forbi det velutstyrte sløydrommet og finner Anna inne på et tilstøtende rom, som er gjort om til atelier. Klassens ni elever arbeider for tiden på hvert sitt store lerret spent opp langs veggene.

Anna er i ferd med å sette fram pensler på bordet midt i rommet.   

– Har alle blanke ark foran seg? spør hun, henvendt til elevene som sitter rundt bordet.

– Nå skal dere få en tegne-oppgave: Havet bor inni øyet på en fugl.   

– Hæ?, sier noen av elevene og ser på hverandre.   

– Jeg sa det jeg sa. Dere må tolke det som dere vil. Jeg kan ikke skjønne det du skjønner, svarer Anna.   

Barna begynner å tegne. De krummer seg over arkene sine og virker raskt konsentrerte. De bruker blyant. Og mer og mer viskelær.    

– Prøv å ikke viske, sier Anna.

 – Det er så mye fint i det dere visker vekk at jeg blir helt frustrert. Ikke tenk så mye på hvordan det ser ut. Det spiller egentlig ingen rolle hvordan det ser ut.   

Seinere på dagen jobber elevene videre på de store lerretene. De får ikke lov til å tegne hoder eller hjerter, eller å skrive navnene sine. Anna går rundt og ser på arbeidene.  

– Nei, ikke tegn flagg heller. Jeg er allergisk mot flagg! 

– Du er jammen allergisk mot mye, bemerker en av jentene tørt.   

Kunstneren overhører kommentaren. Hun instruerer:  

– Tegn streker. Tegn sakte. Hånda er en snegle som slimer seg fram. Vær i streken. Det er hodet som styrer hånda, ikke hånda som styrer hånda. 

Elevene på besøk i Annas atelier i Harpefoss.

Fantasi er mangelvare

Har så Anna sett en utvikling hos elevene, når hun er halvveis i sitt løp?

Foto: Kjersti Myrehagen

– Det er vanskelig å si etter såpass kort tid, og unger utvikler seg jo hele tida uansett. Men de tar ting fort. Jeg ser en stor vilje til noe. Og jeg opplever elevene ved denne skolen som veldig frie. De er lekne og hemningsløse. Men fantasien står det dårlig til med. De var veldig klare for å gå inn i verdener de kjente fra før – fra TV og sosiale medier, og ikke så kreative som jeg trodde at unger var. Jeg ville frigjøre dem fra forsøk på å lage ansikter og pene ører. Jeg vil inn til drømmene deres.   

Kunstneren mener det hun ser er nokså typisk for dagens unge sitt forhold til eget arbeid, og mener det er viktig at de kommer til tegning med drømmer, og med kontakt med følelsene sine.    

– Jeg så at det trengtes rammer for at de skulle få kontakt med fantasien og drømmene. De trenger rammer, og de trenger å utfordres til utholdenhet. Å være kreativ er en mental prosess. Du kan møte det kreative gjennom det å male. Men du kan ikke møte det gjennom å male etter en bestemt oppskrift. Hvis de skal åpne det mentale rommet som kreativitet er, må elevene derfor legge fra seg referanser til filmer, eller til bamser de er «fan av», og presses litt til å bli værende en stund i utforskende arbeid.  

Jeg ville frigjøre dem fra forsøk på å lage ansikter og pene ører. Jeg vil inn til drømmene deres.   

Anna Daniell

Ville gi noe tilbake

Anna, som er en godt etablert kunstner, forteller hva som motiverte henne til å påta seg et langvarig og spesielt prosjekt som dette.  

– Jeg hadde hørt om prosjektet og lest om det i Klassekampen. Så jeg tenkte umiddelbart at dette kunne være spennende. Dessuten ville jeg gi noe tilbake til samfunnet.  Jeg ville bidra til at prosjektet skulle bli bra, og jeg ville bidra til å gi barn mer kunsterfaring.

Jeg ville bidra til at prosjektet skulle bli bra, og jeg ville bidra til å gi barn mer kunsterfaring.

Anna Daniell om hvorfor hun ville delta i prosjektet.

Hun tar en tenkepause. Så bemerker hun at det er synd at "alle" kunstnere, musikere og forfattere sender barna sine på Steinerskole.

– Det blir få igjen til å etterlyse kunst og håndverksfagene på foreldremøter. Som kunstner mener jeg også at akademiene forsømmer skolen litt. Mange utdannes til å bli "store kunstnere". Man blir fortalt på akademiet, liksom som et skremsel, at bare én av hundre vil klare seg som kunstner. Men man blir ikke fortalt at for eksempel skolen er et veldig viktig felt å arbeide i. Den ene kunstneren som blir mester, kan være nokså uinteressant i et fellesskap.      

Kunst og livsmestring  

Anna mener det er en kapital i livet å kunne uttrykke seg kunstnerisk. Det å ikke bare forholde seg til fakta, men også til uttrykk.

– Da jeg vokste opp på Island, var på en måte alle kunstnere, ved siden av jobben de tjente penger på. Her i Norge er det mer sånn at hvis du skal drive med kunst, eller musikk, så må du være best. Men hvis du kan spille et instrument, skrive eller male, så har du en bærebjelke i deg selv når livet blir vanskelig. Vi må forberede ungene på at det vil komme utfordringer, for livet har mange fasetter. Men hvis du har et kunstnerisk uttrykk eller håndverk å holde på med, så har du alltid noe å gå til.  

Kroppslig bevissthet

Denne tankegangen kan være en av innfallsvinklene til å forstå arbeid med kunst som en danningsprosess. Og fra denne innfallsvinkelen kan arbeid med kunst sees som en strategi opp mot det nye tverrfaglige temaet “livsmestring”.  En annen innfallsvinkel er kroppslig involvering.

Anna gjør elevene bevisste på musklene de bruker mens de arbeider med bildene sine, og på motstanden de møter i blyantspisseren når de spisser blyanten.

– I matte og norsk sitter elevene og bruker hodet. Her må de bruke hele kroppen. Når de maler store bilder, bruker de store bevegelser, sier hun og demonstrerer poenget.    

 På Harpefoss

Sammen med familien driver Anna Harpefoss kunstarena i det gamle ærverdige bygget Harpefoss hotell. 

I juni 2023 reiser klassen som deltar i prosjektet, til Harpefoss for en ukes undervisning. Dette er spennende på flere måter, for det er også første gang klassen skal på overnattingstur.  Men det faglige innholdet står i sentrum, og uken er primært viet til dans og bevegelse, ledet av dansekunstner Lone Eivindsdottir.

– Med så mye bevegelsestrang hos elevene, kan dans være et bra innslag i prosjektet, forklarer prosjektleder Kjersti.

Anna og Lone foran hotellet i Harpefoss. Foto: Lise Lundh

Danser med flasker

Onsdag morgen er elevene godt i gang i den store hagen bak hotellet. De står på rekke i par.  To og to holder hverandre i hånda, én av dem holder en flaske i den ledige hånda. 

Lone instruerer dem til å la flasken bevege seg på ulike måter.

– Bøy den hit og dit, la den hoppe, legg den ned i gresset, og så videre. Partneren deres skal herme etter flaskas bevegelser.

Lone er en nyutdannet danser fra Universitetet i Stavanger. Hun har erfaring fra arbeid med barn og unge, men primært via ettermiddags-kurs eller i skolens ferier. Hun bemerker at det er noe helt annet å jobbe i skolen. 

– I skolen er man med både som gruppe og som individ. Og man  jo være der.

Fiske verdens største fisk

Akkurat som i billedverdenen hos Anna, har elevene også en hang til å gå inn i det kjente når det gjelder dans og bevegelse. I dag forventet de hiphop. Isteden ble de møtt med å skulle bevege seg som flasker i gresset og andre øvelser.

I en mimeøvelse fisker de verdens største fisk. I en annen øvelse løper de hver for seg til et selvvalgt hjørne av hagen, og når Lone gir signal, skal de komme tilbake i et nytt tempo og på en helt annen måte enn da de løp bort. Etter hvert settes de ulike øvelsene og bevegelsene til en sammenhengende koreografi. Elevene er med på å bestemme rekkefølger og kommer med innspill til forandringer og nye bevegelser.  

Det er mye rom for spørsmål og dialog, og elevene er aktive. Når de tar en liten samling, sittende i gresset, snakker de om hvor mye de egentlig beveger seg i løpet av en vanlig dag.

Lone spør:   

– Alle disse bevegelsene som vi gjør hele tiden, hoppe, gå, stupe kråke … kan det være en dans? 

En av jentene svarer litt nølende, «ja?» Flere nikker bekreftende.   

Lone responderer:   

– Det vi gjør her nå, er absolutt både dans, bevegelse, forestilling og teater. Og jeg tipper dere vil oppleve at dere er blitt mye bedre i hiphop også etter denne uka. 

Elevene øver på å løfte hverandre. Her løfter de danselærer Lone. Foto: Kjersti Myrehagen

Lærer fort

De første dagene reiser elevene mellom Heidal og Harpefoss. Fra onsdag til fredag skal hele klassen overnatte på Harpefoss hotell. Torsdag morgen kommer jeg i god tid før undervisningen skal begynne. Alle elevene er allerede ute i hagen.

Kjersti sitter litt forbløffet med kaffekoppen sin i trappa og ser på dem. 

– De gjennomfører hele koreografien på egenhånd! De husker alt.

– Å arbeide med kunstuttrykk og å gå inn i en kunstnerisk produksjon kan hente fram andre sider ved en person, og være et viktig bidrag til å utvide sitt repertoar av roller i fellesskapet.

Lone Eivindsdottir

De siste to dagene av uka handler om gjennomkjøringer, endringer og finpuss fram mot forestillingen de skal ha for foreldre og andre inviterte fredag ettermiddag. Forestillingen skal avsluttes ved at alle løper på lang rekke, holder hverandre i hendene og bråstopper rett før publikum.   

– Se godt på publikum, sier Lone, når de øver på avslutningen.  

– Dere kan smile hvis dere vil, men dere må ikke. Nå har de sett på dere i ti minutter, og nå kan dere se på dem. Studer dem! 

Et par av jentene som har virket mest sjenert, både i klassen og i friminuttene, er de som tar mest plass under koreografien. Det er også de som raskt finner blikkontakt med oss i publikum, og som holder det lengst.

– Å arbeide med kunstuttrykk og å gå inn i en kunstnerisk produksjon kan hente fram andre sider ved en person, og være et viktig bidrag til å utvide sitt repertoar av roller i fellesskapet. Man kan på en måte få verktøy til å «ommøblere sitt sosiale rom», for å låne et uttrykk fra musikk-sosiologen Tia DeNora, poengterer dansekunstneren. 

 Å ta med erfaringer inn i livet

Etter at elevene har reist hjem på fredag, reflekterer Lone over uka:

– Min egen fascinasjon for dans henger aller mest sammen med følelsen av å bli aktivert. Jeg ønsket å gi elevene trygge rammer for å utforske seg selv og ta aktive valg, samt gi dem verktøy for å plassere følelsene sine. Slike øvelser som vi har gjort hjelper, spesielt de som er sjenerte. Noen ganger lukker vi øynene for å lette på improvisasjonen. Det sosiale samspillet er viktig i koreografien. Vi er avhengige av hverandre, og alle spiller en viktig rolle.

Lone avslutter med å uttrykke sin overraskelse over elevenes evner:

– De tok til seg øvelsene så raskt. At tiåringer husket og tilpasset dem så godt, og ga selv abstrakte bevegelser egen mening, overgikk mine forventninger.

Jeg ønsket å gi elevene trygge rammer for å utforske seg selv og ta aktive valg, samt gi dem verktøy for å plassere følelsene sine.

Lone Eivindsdottir

Kunst, estetiske læreprosesser og skolens danningsoppdrag

Estetiske læreprosesser kjennetegnes, ifølge Austring og Sørensen, ved at man lærer både de konkrete materielle byggesteinene man trenger for å uttrykke seg, samtidig som man lærer både kulturelle koder og får kontakt med egne følelser. En prosess som nettopp gjør det lett å knytte estetiske læreprosesser til det nye faget livsmestring, til fremtidens behov for kreativitet og fleksibilitet.    

Enda en innfallsvinkel til å knytte kunstneriske arbeidsprosesser opp mot skolens danningsoppdrag, ligger i det å skape noe sammen.

I løpet av våren startet klassen på et større fellesprosjekt sammen med Anna: Et stort fellesbilde som skal pryde skolens yttervegg. Under forberedelsen jobbet elevene i små grupper med å male på samme lerret. De malte noen ganger over hverandres arbeid, noe flere fant krevende.

Et fellesbilde er i prosess. Anna ser og diskuterer resultater med elevene. Foto: Foto: Kjersti Myrehagen

Anna reflekterer over lærdommen fra fellesprosjektet:

– Det var spennende å male innenfor andres arbeid uten å ødelegge. Noen elever ignorerte fellesoppgaven og fokuserte kun på egne bidrag. De som var engasjert i det helhetlige prosjektet, tok det mindre personlig hvis deres bidrag ble malt over. Dette lærte oss om viktigheten av å samarbeide og tilpasse seg i et felles kunstprosjekt.

1. september 2023 ble det tolv meter lange fellesmaleriet montert på skolens front mot veien og bygda .  Et nytt avsnitt i det tiårige prosjektet er tilbakelagt, med både læring, samskaping og visuell kunst som resultat.

Neste kunstnere i prosjektet er Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm. Deres kunstneriske arbeid er sterkt knyttet til naturen og til det sosiale fellesskapet.

Det blir spennende å følge dette ambisiøse prosjektet videre! 

Det tolv meter lange fellesmaleriet har tittelen «En mann svelget ved en tilfeldighet et stort fjell. Alle så det på han når de møtte han på Kiwi». Foran sitter kunstklassen, kontaktlærer Cathrine Gjerdet Haugen og kunstner Anna S Gudmundsdottir. Foto: Kjersti Myrehagen

Fakta om 10 år på Heidal skule

  • Et unikt kunstprosjekt, der ti forskjellige kunstnere følger en skoleklasse i perioder gjennom alle de ti årene i grunnskolen.
  • Kunstnerne arbeider med egne prosjekter og involverer klassen i arbeidet.
  • Elever og lærere får en unik erfaring med kunst, og kunstnerne får anledning til å arbeide og realisere verk i denne konteksten.
  • Heidal skule har 124 elever, og er en grunnskole i Sel kommune. Ni elever begynte i 1. klasse høsten 2018.
  • Følg prosjektet på deres nettside.

Lise Lundh er seniorrådgiver i Kulturtanken og forfatter av dette essayet, som først ble publisert i Periskop. Teksten ovenfor er en forkortet versjon.