Rapport: Erfaringer fra digitale DKS-tilbud under Covid-19

Rapport: Erfaringer fra digitale DKS-tilbud under Covid-19

På oppdrag fra Kulturtanken har Telemarksforsking gjennomført en erfaringsinnhenting om digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken (DKS) under Covid-19.

Koronapandemien har hatt stor innvirkning på skolehverdagen, og i perioder har det ordinære, fysiske tilbudet i Den kulturelle skolesekken måttet avlyses. Som respons på dette ble det flere steder utviklet digitale DKS-produksjoner. Digitale produksjoner har i løpet av svært kort tid gått fra å være plan B, et substitutt når fysiske produksjoner ble avlyst, til selvstendige verk.

Kartlegging og erfaringsinnhenting

For å kartlegge situasjonen og sikre læringseffekter av krisen, utlyste Kulturtanken høsten 2020 et forskningsoppdrag som skulle gi innsikt i erfaringer med digitale DKS-produksjoner under pandemien. I september 2020 ble Telemarksforsking tildelt oppdraget, og nå er rapporten «Plan B? Digitale formidlingstilbud i Den kulturelle skolesekken (DKS) under Covid-19» klar.

Telemarksforsking presenterte rapporten på Kulturtankens årskonferanse

Kunnskapsinnhentingen gir innsikt i DKS-feltets opplevelser av og erfaringer med digitale DKS-produksjoner. Det er blitt gjennomført en dybdestudie av tre utvalgte digitale produksjoner, samt en bred erfaringskartlegging av alle fylkeskommunene og to direktekommuner. Undersøkelsen baserer seg i stor grad på intervjuer med kunstnere, DKS-produsenter i fylkeskommunen, aktører med digital produksjonskompetanse, lærere og elever.

Noen hovedpunkter fra rapporten

  • Det er vesentlige forskjeller mellom fylkene i hvordan de har forholdt seg til det økte fokuset på digitale produksjoner. Noen fylker er svært aktive og progressive i sin holdning til hvilke muligheter et digitalt skifte kan gi, andre er skeptiske og passive. Også blant kunstnere og produksjonsmiljøer har holdningen variert fra entusiasme til frustrasjon.
  • Det fysiske møtet mellom utøvere og elever er høyt verdsatt i DKS. Mange melder om tap av fysiske møter og dermed viktige sosiale fellesskap. Å oppleve kunst via skjerm kan ikke erstatte det sosiale fullt ut. Samtidig åpner digitale produksjoner for flere kunstneriske muligheter, men det fremheves at digital DKS ikke må bli en lettvint snarvei, en utvei for å gjøre ting på en enklere eller billigere måte.
  • Av de største utfordringene nevnes kort produksjonstid. Her opplevde flere at kvaliteten på sluttproduktet ikke ble slik det ville blitt dersom man hadde optimale produksjonsvilkår. Noen forteller dessuten om følelsen av å miste opphavsrettslig kontroll over verk som ble spredt på digitale plattformer valgt i en krisepreget tid med korte frister og for liten kapasitet til å sette seg inn i de nye formatene. Også i selve elevmøtet var utfordringene mange. I de tilfellene der digital formidling baseres på interaksjon mellom formidler og elever, erfarte mange at det digitale formatet bød på utfordringer, f.eks. dersom elever valgte å ikke ha på webkameraet.
  • Samtidig forteller materialet om flere fordeler ved digitale DKS-produksjoner. Helt sentralt står det å møte barn og ungdom på det som er deres hovedarena for kommunikasjon; digitale plattformer. Slike plattformer innebærer nye og tilpassede estetiske og kommunikative praksiser. Det digitale formatet kan nemlig også være et utgangspunkt for en annen type interaksjon enn den man er vant til. Både kunstnere, lærere og elever framhevet at det i flere tilfeller var lettere å stille direkte og konfronterende spørsmål til de som formidlet når de kunne gjøre det f.eks. gjennom chattefunksjon. Flere sier at de ikke ville våget å være så direkte dersom de satt i klasserommet og hadde fysisk besøk.
  • Det digitale formatet åpner for flere fordeler med tanke på logistikk og distribusjon. Digitale produksjoner kan streames når det passer best for lærere og elever, og digital deltagelse via videomøtefunksjoner gjør det enkelt for kunstnere og andre typer formidlere å bli med uten fysisk å måtte reise. Samtidig har en slik fleksibilitet fallgruver, som det at når lærere kan velge når de vil gjennomføre et DKS-opplegg samtidig åpner for at de velger det bort.
  • Det virker å være et stort behov for å gjøre en grundig kartlegging av hvilke muligheter som ulike plattformer og digitale løsninger tilbyr, samt hvilke utfordringer de har både med tanke på utøverrettigheter, elevers personvern og praktisk bruk. Dette er til dels kompliserte spørsmål som det er lite hensiktsmessig at den enkelte utøver og fylkeskommune selv skal løse, og som derfor bør løftes opp på et høyere nivå der Kulturtanken og utøverorganisasjoner bør gå i dialog. Slik vil digitale løsninger få sin plass som reelle og egenverdige supplement til tradisjonelle DKS-produksjoner.