Her får alle spille hovedrollen i eget liv

– På Sjiraffen kan jeg være meg selv, forklarer Ingerid Trætteberg, som har vært deltaker på senteret i over ti år.

Hun forteller om venner som ikke har språk, og som tidligere var helt innesluttet. Og om det vidunderlige hun har sett skje med dem etter at de har blitt en del av Sjiraffens aktiviteter.

– De blomstrer. Det lyser i øyene deres! De får en enorm selvtillitsboost. Sjiraffen er en livredder, rett og slett!

Drømmen om et kulturhus

Sjiraffen kunst- og kompetansesenter holder til i sentrum av Trondheim. Hver uke deltar rundt 400 barn, unge og voksne med ulike kognitive funksjonsvariasjoner på aktiviteter i regi av senteret.

– Hele tankegangen rundt Sjiraffen er at folk kan ting og kan klare ting, forklarer daglig leder Ragnhild Arntsen.

Hele tankegangen rundt Sjiraffen er at folk kan ting og kan klare ting.

Ragnhild Arntsen

For henne startet det hele med en undring, etter at hun som student hadde lært at opp mot tre prosent av befolkningen har en kognitiv utviklingshemning.

– Totalt utgjør det omtrent 137 000 mennesker. Det er jo hele Trondheim! Men hvor var alle?

Hun visste at hun i hvert fall ikke så dem på scenen.

– Jeg fikk lyst til å skape et kulturhus der folk med kognitive funksjonsvariasjoner kan jobbe og leve av kunsten sin.

Det var grunnidéen til det som i dag er Sjiraffen kunst- og kompetansesenter.

Fra idé til et sted å være

– Jeg skjønte veldig fort at jeg ikke kunne servere alle planene mine på én gang. Ellers ville det virke altfor stort, forteller Ragnhild med et skjevt smil.

Så hun lærte seg å være strategisk. Tålmodig. Å trekke i tråder, koble seg på folk som kunne bistå visjonen. Det var nok av folk som sa at det aldri kom til å gå.

– Jeg lærte raskt at hvis man selv synes man har en god idé som er bærekraftig, har livets rett og er til nytte for flere enn en selv, så skal man bare fortsette å banke på den døra!

I 2015 signerte hun den første husleieavtalen i bygget som fremdeles huser Sjiraffen kunst- og kompetansesenter.

– Da var vi i gang. For nå hadde vi et hus og kunne starte både kultur- og arbeidstilbud.

Dobbeltslipte briller

Ragnhild bemerker at de jobber i krysningsfeltet mellom kunst og kultur, pedagogikk og helse. Hun kaller det å ha på seg dobbeltslipte briller.

– Det er kjempeviktig å ha den tverrfagligheten. For å lage god kunst må man ha gode relasjoner, og det bruker vi mye tid på å bygge. Samtidig trenger jeg at de som jobber her stiller krav til brukerne våre. Det er en del snillisme ute og går. Jeg har ikke bruk for at du klapper folk på hodet og sier: «Så flink du var som kunne si navnet ditt høyt.» Jeg jobber ikke med «svake» mennesker. De er dødssterke! Hver eneste dag må de forholde seg til et samfunn som ikke er tilpasset dem.

De som jobber på Sjiraffen involverer seg i mye som går utover senterets egentlige mandat.

– Vi blander oss i et hav av ting vi egentlig ikke har noe med. Som å argumenter for støttekontakt eller oppfølging i skolen. Alle trenger ei nabokjerring, og noen ganger er vi det. For noen må faktisk si fra hvis noe er urettferdig!

Personalet er stolte av å også påvirke folk skolehverdag og arbeidsliv. Ragnhild påpeker at de samlet sitter på mye fagkompetanse og dyp kunnskap om deltakerne.

– Vi tenker helhet og inkludering i alt vi gjør. Alle må få lov til å spille hovedrollen i sitt eget liv.

Hvor kommer engasjementet ditt fra?

– Jeg har nok alltid vært veldig opptatt av rettferdighet. I tillegg er det en drivkraft i seg selv å være oppriktig nysgjerrig og interessert i folk som er annerledes enn meg selv.

Iscenesetter funksjonshemmedes historie

Et av årets store prosjekter har vært utviklingen av teaterstykket «Idiotiens historie: kap. 1». Med seg i prosessen har regissør Aksel Øien hatt tre medskapende skuespillere.

Det hele startet med at historieinteresserte Christoffer Bratseth stusset over mangelen på fortellinger om folk som ham.

– Jeg lurte på hvorfor det bare finnes historier om konger, motstandskamp og sånn, men ikke om folk med diagnoser. Hvor er vi? forteller han.

Teaterforestillingen omtales som et utforskningsprosjekt om utviklingshemmedes historie.

Stykket er satt sammen av ulike tablåer, og har innslag av video, figurteater og teatertekster. Publikum tas med inn i hendelser som fødselsdiagnostikk, institusjonalisering og medisinsk behandling.

Forestillingen er delvis basert på skuespillernes egne opplevelser.

– Det var viktig for meg å prøve å forstå hvordan det kunne skje. Ikke demonisere og dermed forenkle narrativene, understreker regissøren.

Alvor og latter

Humor er en viktig del av «Idiotiens historie: kap. 1».

– Det var krystallklart for meg at når vi skulle ta tak i noe så alvorlig, så måtte det gjøres med et ønske om å se det fra et nesten komisk perspektiv. Det gjør publikum i stand til å se tematikken fra andre vinkler, og kan gi dem et mer nyansert ståsted. I tillegg trenger man en viss letthet for å ha håp for fremtiden, forklarer Aksel.

– Jeg tror ikke det hadde gått for oss å fremføre stykket uten humor. Da hadde det blitt for nært. Og jeg tror heller ikke det hadde sittet igjen mange i salen, bemerker skuespiller Ingerid Trætteberg.

Å se hva som eksisterer i et menneske

En fullsatt sal klapper taktfast etter forestillingens slutt, som ender med at skuespillerne gjentar i kor: «Jeg defineres av mine muligheter. Mine muligheter bestemmes av omgivelsene. Omgivelsene er skapt av naturen. Og menneskene i den.»

En synlig rørt regissør klemmer utøverne mens ensemblet mottar publikums hyllest.

– Takk for tilliten, sier han, henvendt til skuespillerne, mens stemmen brister.

Dagen etter forteller han hvorfor premieren gikk så inn på ham:

– Jeg er så veldig stolt av de tre skuespillerne. De har turt å eksponere seg selv og mange av sine mørkeste opplevelser. Materialet er komplekst, drøyt og til tider emosjonelt krevende. Det har vært fantastisk å oppleve at vi fant arbeidsmetoder som fungerte, og som gjorde oss trygge på hverandre.

Ragnhild forteller at en av skuespillerne som stod på scenen dagen før, fikk med seg en lapp hjem fra barnehagen der det stod at hen aldri kom til å lære verken barnerim eller regler.

– Og så ser vi den samme personen stå på scenen og får oppleve hva som faktisk bor i et menneske!

– Sjiraffen betyr samhold, fellesskap og vennskap, mener Erlend Skjervøy, som har deltatt på ulike aktiviteter ved senteret i over 20 år.

Vi møter ham etter premieren:

– Teaterforestillingen var rørende. Den traff. Det var ekte situasjoner som alle kunne kjenne seg igjen i. Terningkast 6 fra meg!