Ikke istedenfor – i tillegg til: Digital kunst- og kulturformidling etter korona

Ikke istedenfor – i tillegg til: Digital kunst- og kulturformidling etter korona

Kronikken har stått på trykk i Bergens Tidende 19.04.2020.

Foto: Lars Opstad

Knappe to uker etter at jeg startet i jobben som direktør for Kulturtanken stengte Norge ned.

Mer enn 200 turneer i Den kulturelle skolesekken (DKS) med over 4000 arrangementer ble avlyst bare de to første ukene med stengte skoler. Over 500 kunstnere og formidlere sto plutselig uten arbeid. Heldigvis var samtlige kommuner og fylkeskommuner raske til å samle seg om å utbetale avtalt honorar til alle utøverne.

Det ble mobilisert i fylkeskommuner og kommuner over hele landet for å utvikle nye løsninger for en ny virkelighet. Engasjerte kunstnere kastet seg rundt og digitaliserte DKS-prosjektene sine, og etter bare en uke kunne vi i samarbeid med Norsk forfattersentrum, Bergen kommune, Trøndelag og Viken fylkeskommuner tilby «smittefri litteraturformidling» til samtlige skoleelever over hele Norge. Nye digitale kulturtilbud strømmer på og strømmes ut, ikke bare til elever med hjemmeskole, men til oss alle i brakker og karantener. Imponerende!

Kan det finnes en kime til noe positivt i denne plutselige og påtvungne digitale forvandlingen av kulturlivet?

Øystein Strand - portrett
Direktør i Kulturtanken, Øystein Strand. Foto: Erik Brandsborg

Det ligger noen store utfordringer og noen solide motkrefter i kulturlivet for å lykkes med å utnytte mulighetene ny teknologi gir for digital produksjon og formidling. Selv er jeg utdannet musiker, og som de fleste andre musikere på min alder husker jeg godt klistremerkene med slagordet «Bruk levende musikk». Jeg hadde et slikt på trombonekassa mi.

Det personlige møtet mellom kunstner og publikum er for meg kjernen i all kunst. Det er der magien skjer. Jeg er bekymret for at dette som jeg mener er så enormt verdifullt for oss som mennesker og samfunn, skal forsvinne i en digitalisert verden. Vi må ta vare på de gode fellesskapene og de sterke opplevelsene i møter mellom mennesker. Men verdien av analoge kunstopplevelser forringes ikke av digitale supplement. Jeg ser med fascinasjon på barn og unge i dag - på min egen sønn som går ut og inn av digitale og analoge arenaer og felleskap uten å reflektere noe særlig over hva som er hva.

Jeg tror ikke vi er på vårt smarteste, vi gamlinger, når vi tviholder på vårt eget verdensbilde og vår egen oppvekst som et slags ideal også for dagens barn og unge. De sterkeste motkreftene til utvikling av digital kunst- og kulturformidling ligger i vår hang til nettopp dette; våre idealer får oss til å holde hardt på etablerte strukturer, med analoge finansierings- og forretningsmodeller. Nå tvinger situasjonen oss til å anerkjenne de positive sidene av digitaliseringen.

«Teknologien gir oss høve til å spreie kunst og kultur til folk på stadig nye måtar. Dette er med på å opne ei ny verd for mange, og det ligg ei demokratisk kraft i dette dersom teknologien blir brukt rett. Då kan den digitale teknologien vere inkluderande og moderniserande.» heter det i innledningen til kapittel 7 i Kulturmeldinga.

Dette får vi virkelig erfare i disse dager. Nye plattformer etableres i rekordfart. Nye forretningsideer og forretningsmodeller utvikles, og betalingsviljen for digitalt kulturtilbud er der også. Dette synes jeg lover skikkelig godt! Akkurat nå jobbes det medstrøms fra mange aktører i kulturlivet. La oss bli med alle sammen! Og la oss fortsette med dette også når vi forhåpentligvis snart kan møtes analogt igjen. Ikke istedenfor – i tillegg til.