Kommentar fra Øyepå-kurator Nicole Rafiki

Kommentar fra Øyepå-kurator Nicole Rafiki

Visuell kunst har vært en like stor del av menneskehetens historie som migrasjon. Hulemalerier og helleristninger er et eksempel på våre forfedres kunstneriske uttrykk.

Foto: Bjørn Wad

Allerede i den før-mekaniske tiden brukte mennesker over hele verden teknologisk innovasjon for å lage bærekraftige og holdbare kunstverk som vi fortsatt fascineres av i dag.

Behovet for å sette igjen spor

Mye har skjedd i århundrene som er gått siden de enkleste tegningene, maleriene og skulpturene ble laget. På et tidspunkt var innføringen av levende modeller, lerret og akrylmaling en nyvinning på kunstfeltet. I dag er det datagrafikk, animasjon, kunstig intelligens og bioteknologi i kunsten som er det nye skumle. Hvem som skaper kunst, hva som oppfattes som kunst, hvilke visningsrom som egner seg for visning av kunst og hvem som er publikum er også fenomen som stadig utfordres.

Kunsten utvikler seg i takt med den teknologiske veksten i samfunnet vårt. Det som ikke endrer seg er menneskets behov for å sette igjen spor etter seg. Det er derfor DKS er så viktig og unikt. Gjennom DKS kan de yngste bli inspirert og få verktøy til å fortsette en viktig global tradisjon. Det er kanskje derfor tanken på teknologisk innovasjon virker litt skremmende først. Vi vil ikke at noen skal tukle med noe som betyr så mye for fellesskapet.

Ikke vær redd for prosessen

Årets Øyepå har lært meg verdien av å lytte, for det er først når vi lytter at vi er i stand til å prosessere. Som kunstner vet jeg hvor viktig prosessen er. Mentoren min sa ofte at en god prosess er nøkkelen til å lage meningsfylte verk. Etter å ha lyttet til mange fantastiske innspill sitter jeg igjen med inntrykk av at vi ikke trenger å være redde for at maskinene vil ta over kunstnerens plass i klasserommet med det første - på samme måte som oppfinnelsen av malerkosten ikke erstattet malerens fingre.

Eller som kunstneren Ilavenil Jayapalan sa: “foto drepte ikke maleriet - snarere så tvang den til stimulering av nytenkning i hva malerkunsten formidlet”. I den forstand er digital kunst bare enda et verktøy i kunstnerens stadig voksende digitale verktøykasse. Det ble også sagt at formidlingen av kunst som tar i bruk nyere teknologi ikke trenger være en trussel mot kunstnerisk, estetisk eller intellektuell verdi. I tiden fremover kommer vi fortsatt til å forholde oss til en blanding mellom det digitale og det taktile.

DKS i en ny virkelighet

Da jeg ble invitert til å kuratere årets Øyepå visste jeg veldig lite om DKS. I invitasjonen fikk jeg bare vite at Nasjonalmuseet i samarbeid med bl.a. Kulturtanken og en rekke fylkeskommuner arrangerer en årlig nasjonal arena for visuell kunst til DKS.

Det som tiltrakk meg var ordene samarbeid, nettverk og visuell kunst. Nå som jeg vet litt mer om DKS er jeg veldig nysgjerrig på hvordan den vil fortsette å tilpasse seg den nye virkeligheten. Så lenge samarbeid, nettverk og visuell kunst er i sentrum er jeg sikker på at det vil bli mye spennende å se frem til.

Fakta om Nicole Rafiki

  • Nicole Rafiki (f. 1989) har en BA i internasjonale utviklingsstudier fra OsloMet og en MA i samfunnskommunikasjon fra Universitetet i Agder.
  • Hun har tidligere jobbet som journalist og dokumentarfotograf og med enslige mindreårige flyktninger. Prosjektet «Descendants» er et bidrag til FNs tiår for mennesker med afrikansk opprinnelse, og er blitt vist i offentlige utstillinger i Oslo, Trondheim, Kristiansand og Bergen.
  • Rafiki har jobbet med kunstfotografi siden 2018. Hennes kunstneriske arbeid har blitt vist i internasjonale gruppeutstillinger, inkludert en av Afrikas største kunstmesse Turbine art fair i 2019.
  • I 2020 debuterer Rafiki med sine første to soloutstillinger på Fotografiens hus og Kunstplass Contemporary Oslo.