Kritikk som respons

– Jeg ønsket å undersøke andre kritikkformater enn anmeldelsen. Jeg ville legge til rette for at man også kan utforske det sanselige og den sosiale dimensjonen ved det å oppleve kunst, parallelt med det å være medskapende, sier dr.philos. Anette Therese Pettersen.

I tillegg til å være anerkjent kunstkritiker, har hun ti års erfaring som DKS-utøver. Under arbeidet med doktorgraden «En kritisk praksis for ungdom», var hun ansatt som stipendiat i Kulturtanken. Doktorgraden kombinerer personlige erfaringer, teori og utforskning.

Det overordnede forskningsspørsmålet er: «Hvordan kan kritikkverksteder i DKS utformes for å gi rom for ungdoms autonome og spontane reaksjoner på kunst, styrke deres forståelse av og eierskap til egne opplevelser, og gi dem verktøy til å artikulere eller på andre måter uttrykke disse erfaringene?»

Affekt har vært en linse i utforskningen. Da i betydningen «det som kleber, det som blir med»; som minner, følelser og kroppslige fornemmelser. Det forstås både som grunnlag for scenekunstkritikk, og som en del av det å se teater, det teaterforskeren Rachel Fensham kaller «affektivt tilskuerskap».

– Jeg bruker en enkel definisjon på kritikk, nemlig at kritikk er respons, understreker Pettersen.

DKS som kontekst

Scenekunstkritikeren forteller at hun lenge har vært interessert i Den kulturelle skolesekken (DKS) som kontekst – hvor publikum ikke selv velger hva de ser, eller om de i det hele tatt skal oppleve kunst.

– Det finnes en protestbevegelse i DKS-publikummet som du ellers ikke finner så ofte. I kritikkverksteder er det ikke uvanlig at ungdoms utgangspunkt er en avvisning av kunsten.

Pettersen poengterer at scenekunst er en hendelse. Det handler om alt som skjer på scenen og alt som skjer i og mellom publikum. Både før, underveis og i etterkant.

– Jeg er opptatt av det sosiale ved kunsten – og at det er en del av kunstopplevelsen.

DKS-forestillinger oppleves med medelever, i et fellesskap som kan forsterke eller svekke opplevelsen og påvirke hva den enkelte sitter igjen med.

– Kontekst har betydning. Hvem vi ser noe sammen med former både opplevelsen av kunsten og kritikken av den. Jeg tenker det sosiale premisset ofte underkjennes litt i kunsten. Jeg argumenterer for at en kritikkmodell som brukes i DKS må ta høyde for at deltakerne ikke nødvendigvis fokuserer på det som skjer på scenen.

Utvikling av kritikkverksteder

Som ledd i doktorgradsarbeidet gjennomførte hun kritikkverksteder på tre ulike steder i landet, med fire forskjellige ungdomsgrupper (15-18 år) som så enten danse- eller teaterproduksjoner.

For Pettersen var det et poeng at kritikkverkstedene ble avholdt utenfor skolen.

– Dersom verkstedet skjer i et klasserom, forsterkes mekanismene som allerede finnes i skolen. Utenfor klasserommet oppstår et annet premiss, som påvirker både hvordan du tenker og måten du uttrykker deg på.

I verkstedene ble ungdommene invitert til å svare på oppgaver gjennom sanselige valg, fysisk bevegelse, tegning og tekst.

Innledningsvis kunne de velge mellom fire typer godterier med ulike smaker som de mente best beskrev produksjonen. Bittert og surt var mest populære – nesten ingen valgte søtt.

Tegning ble brukt både som prosess og som uttrykk.  En av deltakerne tegnet to personer hvor den bakerste lener seg frem mot den andre, med teksten: «Jeg fikk en kebabrap i bakhodet» – som svar på spørsmålet om hva de husket best fra forestillingen.

– Det er noe veldig konkret. Jeg er interessert i at ungdommene tar en posisjon. Det å for eksempel vise langfingeren er også en respons, bemerker Pettersen.

Hun utfordrer elevene til å konkretisere sin respons. Og bruker også ren avvisning av et verk som vei inn til diskusjon og kunstkritikk.

– Jeg både validerer og pirker i deres posisjon. Jeg understreker at det er lov å ha en mening og at det er lov å endre den - det gjør jeg selv hele tiden!

Dersom en elev for eksempel sier: «Jeg sov store deler av forestillingen», er Pettersens svar: «Ja, ta utgangspunkt i det. Det er også en opplevelse. Bruk den! Hva var kjedelig, hvorfor var det kjedelig, og hva førte kjedsomheten til?»

Kunstkritikk som kunstform

Pettersen forteller at kunstkritikk handler om tid. Både i selve kritikkverkstedet og fordi tid påvirker respons. Umiddelbart etter en visning er kritikken hendelsesnær. Senere må du hente opp igjen opplevelsene, og da kommer for eksempel minner og refleksjoner inn i bildet.

– Jeg tenker på kritikk som en kunstform i seg selv – det er et skapende uttrykk. Jeg mener at all kritikk uansett er subjektiv. Spørsmålene som stilles, samt altså kontekst og sted, påvirker hvordan kunstkritikk produseres.

Hva kan og bør kulturkritikk være i DKS?

– Kritikk må kunne være mange ting. Jeg ønsker et stort tilfang av kritikktilnærminger, også i Den kulturelle skolesekken. Det er et stort kunnskapshull om hva elever får ut av kunsten de møter i ordningen. Det er viktig kunnskap vi trenger.