Forsker på scenekunstopplevelser i DKS

Forsker på scenekunstopplevelser i DKS

Anette Therese Pettersen er stipendiat i Kulturtanken. Med lang erfaring som kritiker og scenekunst for barn og unge som spesialfelt, er hun nå i gang med en doktorgrad der hun fordyper seg i feltet.

Pettersen vil se nærmere på publikums opplevelser av scenekunst i Den kulturelle skolesekken (DKS) og skal benytte kritikk for og med barn og unge som metode. I dette intervjuet forteller hun mer om hva hun har satt seg fore å utforske i sin avhandling.

Hva forsker du på og hvordan?

– Jeg skal undersøke hva elever opplever i møte med scenekunst i DKS. Med fokus på selve opplevelsen vil jeg undersøke hvordan elevene opplever scenekunsten. Hva gjør forestillingene med elevene? Hvilke kunstneriske prosesser resonnerer i dem, og hvordan spiller rom, kontekst, med publikum og sceniske virkemidler inn på deres opplevelse?

Den kulturelle skolesekken går ut til alle elever på alle skoler i landet. Hvorfor ønsker du å bruke nettop DKS som felt for studiet?

– Det finnes begrenset med forskning på publikum og resepsjon i DKS. På en DKS-forestilling vil man potensielt ha både det interesserte publikummet som ønsker å se scenekunst, og de som er der motvillig og som i utgangspunktet ikke er så interessert eller opptatt av dans eller teater. Jeg ønsker å undersøke hvilken mening kunstopplevelsen gir dem og hvilke erfaringer de har som de tar med seg i kunstopplevelsen, og at vi kan si noe om hva som treffer dem og ikke, og ikke minst hvorfor.

Hvorfor kritikk som metode?

– Kritikk er et format for kunstrefleksjon i offentlig rom, men kan også dyrkes som autonom tekst - din tekst, din refleksjon. Det er et nyttig verktøy for å komme forbi beskrivelser som «gøy» eller «kjedelig». Med kritikken får vi teknikker for å snakke om forestillingen med elevene. Dessuten er det mulig å leke med formatet, strekke og tøye det og gjøre det til sitt eget.  Men jeg ønsker ikke å begrense kritikken til det konvensjonelle avisanmelderformatet. Jeg vil åpne opp for elevenes refleksjon, uavhengig om formatet blir rim eller en novelle. Kritikken skal være lystbetont for elevene.Jeg vil at de skal reflektere rundt opplevelsen og hvorfor den ble slik, konteksten, som for eksempel skolesituasjonen med klassekamerater og lærere, og åpne opp for hele opplevelsen.

Hvordan spiller din erfaring som kritiker inn i prosjektet?

– Jeg vil aktivt bruke min praksis som scenekunstkritiker i forskningsprosjektet. Først vil jeg kartlegge og undersøke kritikkformater for ungdom, både nasjonalt for å se hvilken kritikkforståelse som allerede er i bruk i DKS, men også internasjonalt for å undersøke hva slags kritikkformater som er i bruk utenfor DKS.

I andre del av prosjektet vil jeg forske på opplevelsen gjennom skriveverksted med ungdommene, som hovedsakelig blir elever i ungdomsskolen og i videregående skole. Vi benytter kritikktilnærminger i etterkant av scenekunstforestillingene de har sett i DKS. Målet er å undersøke hvordan kunsten virker, hvilken verkforståelse de har, og åpne opp for at eleven kan ha en scenekunstforståelse som jeg som voksen - og som kritiker - ikke har tilgang til.I etterkant av skriveverkstedene vil jeg samle inn tekstene som produseres, og analysere dem.

Hva er bakgrunnen for at du har valgt deg nettopp dette feltet og denne problemstillingen?

– Det er en tredelt bakgrunn eller interesse for dette. Jeg er interessert i hvordan DKS og det at man opplever kunst som en del av skolehverdagen former opplevelsen og meningsdannelsen. Hvordan spiller skolehverdagen inn, hva betyr det at du ser en teaterforestilling sammen med klassen din, etc.

Jeg er selv opptatt av hvordan forestillinger virker, hvordan kunsten kan være transformerende – men også et startpunkt for en tanke eller prosess, eller inngå i en prosess man allerede er i: hvordan kunsten gir mening i livet til den enkelte.

Kritikken som tekstsjanger: som autonom tekst som både dokumenterer et møte med en forestilling/verk og som også er det teoretiker og kritiker Diana Damian Martin kaller en «politisk hendelse» - en selvstendig prosess hvor kritikeren i forlengelsen av møtet med forestillingen skriver eller lager sitt eget verk, sin egen tekst.

Har avhandlingen fått en tittel?

– Nåværende arbeidstittel er: Kritisk distanse eller euforisk omfavnelse? Med følgende undertittel: «Undersøkelse av kvalitetsforståelser i DKS gjennom utprøving av formater/metoder for elevutført, performativ scenekunstkritikk»

Om Anette Pettersen

Stipendiat ansatt i Kulturtanken og tatt opp ved forskerutdanningsprogrammet Kunst i kontekst ved Fakultet for kunstfag, Universitetet i Agder.

Kommer fra Kristiansand, har stort sett bodd i Oslo siden 2003. Har også selv holdt kritikkurs i DKS, samt skrevet mye om scenekunst for barn og DKS mer generelt.

Har en master i teatervitenskap fra UiO (2006), og har siden virket som scenekunstkritiker. Hun har blant annet vært redaktør for Kulturrådets prosjektside Kunstløftet.no, samt fagredaktør for Scenekunst.no, og danse- og teaterkritiker for en rekke publikasjoner.

Hun har initiert og drevet prosjekter som Critics in Conversation og Dansekritikerrørsla, og var kurator for teori i kunstprosjektet TOpublic, og utgjør halvparten av kuratorduoen theisen/pettersen. Redaktør for publikasjoner som Kritikk for en fraværende leser (2018, Pettersen og Sandvik) og for en bokserie i fem bind, om Verk Produksjoner (2018-19, Pettersen og Borch Skolseg).

Doktorgradsprosjektet er delfinansiert av Norges Forskningsråd, Kulturtanken og Universitetet i Agder gjennom ordningen Offentlig sektor-ph.d.