På barrikadene for den frie kunsten

På barrikadene for den frie kunsten

Vi er ikke så ytringsfrie som vi kanskje tror at vi er, ifølge deltagerne på panelsamtalen under Marked for Musikk 2020.

Ådne Sekkelsten under panelsamtalen Den frie kunsten.

Den frie kunsten var i fokus under Marked for Musikk i Larvik i år. Confess, bandet som deltok på Produsentforum, har to medlemmer som klarte å rømme til Norge fra forfølgelse og fengselsdommer i Iran. De var ikke dømt for noe annet enn musikken og tekstene sine. Våren 2021 skal de på DKS-turné og vil da bruke den samme musikken for å fortelle sin historie og gi elever et innblikk i ytringsfrihetens begrensninger i hjemlandet.

Før bandet avsluttet årets arrangement med en uforglemmelig konsert, inviterte markedet i samarbeid med Musikkultur til en samtale om europeisk og norsk status for frie kunstuttrykk.

 Moderator og konstituert redaktør for Musikkultur, Marte Bjerke, innledet samtalen:

– Ytringsfriheten er en veldig romslig rett. Den gjør at jeg kan stå her og si nesten akkurat hva jeg vil, uavhengig av hvor ufint og upassende det måtte være – uten at jeg blir straffet for det.

Denne romsligheten ble satt under lupen av paneldeltakerne, med utgangspunkt i følgende spørsmål:

  • Hvordan står det til med den frie kunsten i Europa?
  • Hvor fri er egentlig kunsten her i landet?
  • Hvordan står det til med ytringsfriheten i vårt eget felt?
Moderator Marte Bjerke innleder panelsamtalen på Marked for Musikk.

Dunkle realiteter

– Det er så fint at Marked for Musikk setter dette temaet på dagsordenen.

Slik startet Jan Lothe Eriksen diskusjonen. Han er daglig leder av organisasjonen Safemuse, som ble initiert i 2011 for å skape arbeidsmuligheter for forfulgte og truede kunstnere. Utgangspunktet for hans innlegg var den årlige Freemuse-rapporten som ser på statusen til den kunstneriske ytringsfriheten på verdensbasis. Eriksen, som selv er musiker, mener det er et blekt skue:

– Den triste realiteten er at tallene øker, og hvert år er et rekordår.

Rapporten avdekker tilfeller der kunstnere sensureres, bortføres, rettsforfølges og drepes. 42 prosent av fengslingene skyldes kritikk av myndighetene, og musikere er de mest utsatte.

– Det vi alltid har trodd bare skjer langt borte, kryper stadig nærmere, poengterte Eriksen.

Det finnes mange europeiske eksempler på at kunsten er under hardt press. Blant annet er Spania det landet som for tredje år på rad fengsler flest musikere. Og det tyrkiske bandet Grup Yorum har mistet to av sine medlemmer som følge av en sultestreik i protest mot regjeringens sensur og arrestasjoner.

Den sensuren vi alltid har trodd bare skjer langt borte, kryper stadig nærmere.

Jan Lothe Eriksen

Men Eriksen malte også bildet av et dunklere ytrings-Norge. Sensur preger kunst- og kulturlivet også her. Rapperen Kamelen ble i år dømt til å betale en heftig bot for å ha brukt skjellsord under en konsert. Han er bare et eksempel.

– Safemuse ble startet for å gi arbeidsmuligheter for forfulgte og truede kunstnere, forteller Jan Lothe Eriksen.

Dobbeltangrep på det fremmede

– Den gjengse oppfatningen virker å være at kunsten har fjernet seg fra folket, og bør bli mer folkelig. Men hvem er folket til enhver tid, og hvem er det som definerer dette?

Det sa dansekunstner og koreograf Mia Habib, som holdt samtalens andre innlegg, der hun beskrev egne erfaringer med ytringsfrihet i sitt felt.

I 2018 skrev en anonym Facebook-profil et kritisk innlegg om Habib, som ble plukket opp av det kontroversielle nettstedet Resett. Det åpnet slusene for en foss av islamofobiske og rasistiske kommentarer rettet mot kunstneren. Trakasseringen har fortsatt siden da, og den anonyme profilen har skrevet om flere kunstnere, spesielt dansere. Innleggene er delt tusenvis av ganger.

Habib har med hjelp av Norske Dansekunstnere gått til sak mot Resett for hatefulle ytringer. Likevel var det ikke disse som opprørte henne mest. Det var tausheten fra kollegene hennes, både utøvende og produserende, som har gitt henne en følelse av avmakt.

– De bagatelliserte saken, mener jeg. «Tenk på alle som støtter deg!» sa de. Jeg anmeldte denne saken fordi den ikke gjelder meg. Den er et samfunnsproblem.

Hun beskriver det som et angrep på det norske demokratiets verdisyn og lovbestemmelser. I og med at innleggene går til angrep på en hel yrkesgruppe og samtidsdansen i seg selv, mener Habib man kan kalle det «et dobbeltangrep på det fremmede»: både i form av skjellsord mot noen med et ikke-vestlig etternavn og i form av å kritisere kunst som for mange oppleves som nettopp fremmed.

– Hva er det som legger premissene for hvordan vi snakker om kunst? Jeg opplever ikke at kulturjournalister setter spørsmålstegnene som trengs. Det er også stille fra institusjonene i slike tilfeller, sa Habib.

– Kunsten vil tape når den snakker populismens språk, mener Mia Habib.

Manglende ryggmargsreflekser

Oppstyret rundt forestillingen «The Ways of Seeing» var et gjennomgående tema under samtalen.

– Hva i alle dager var det som skjedde i kultur-Norge som gjorde at det ikke var en ryggmargsrefleks som satte inn da stormen startet rundt skuespillerne? spurte Mia Habib.

– Det tok så lang tid for noen stod opp for dem og kom med støtteerklæringer. Kulturlivet er som et økosystem. Når det brenner et sted, så bør det brenne overalt.

Kulturlivet er som et økosystem. Når det brenner et sted, så bør det brenne overalt.

Mia Habib

Hun opplever at flere kolleger den siste tiden vurderer å flytte sine kunstnerskap utenfor Norge. Ifølge Habib er støtten som burde hegne om dem når det brenner svakere her enn andre steder. Det er også færre som velger å dele kunsten sin i sosiale medier.

Ådne Sekkelsten er daglig leder i Scenekunstbruket og direktør av Kloden Teater i Oslo. Moderator Bjerke beskrev han som «kulturlederalibiet» i panelet. Sekkelsten mener Mia Habib har rett i sin beskrivelse og synes institusjonene bør skjerpe seg og utøve generøsitet i sitt vern av kunstnere.

– Det betegner en strukturell problemstilling, nettopp fordi det oppleves at det ikke ligger i ryggmargsrefleksen til kunstinstitusjoner med store apparater og kommunikasjonsavdelinger at man umiddelbart går ut og forsvarer det som skjer utenfor egne institusjoner.

Sekkelsten kjenner i likhet med de andre paneldeltakerne på den økte polariseringen i det offentlige ordskiftet. Han mener vi har blitt tatt litt på senga i Norge.

– Det som kryper innover nå, at det også kan ramme meg – slik tenkte jeg aldri før.

– Jeg kjenner på min egen feighet og tilkortkommenhet, innrømte Sekkelsten, som samtidig savner en større generøsitet i en stadig mindre nyansert debatt. Han roste Habib, og mener hun bidrar til å sette realiteten i fokus.

Ådne Sekkelsten er urolig over den stadig mer polariserte og unyanserte kunstdebatten.

Privilegiets ytringsansvar

Hva med kunstuttrykkene i Den kulturelle skolesekken – hvor frie er de?

Panelets fjerde og siste medlem, Amund Sjølie Sveen, er musiker, kunstner og skribent. Han er ikke redd for å sjokkere og skape debatt med sine verk, og mener det er god ytringsplass i DKS-rommet.

– Jeg kan uten problem turnere i Den kulturelle skolesekken og snakke fritt om hvordan Nord-Norge burde løsrives og bli en egen stat, sa han til stor latter fra salen.

Likevel er han usikker på hvor bevisste de som programmerer er på å holde dette ytringsrommet stort.

– I det øyeblikket det kommer protester eller negative reaksjoner i media; er fylkesprodusentene i DKS klare for å stå på barrikadene?

Sveen reflekterte over sitt innpass i en privilegert gruppe, en han beskriver selv som «hvite, gamle menn med sugerøret ned i statskassa». Han er opptatt av at dette innebærer et stort ansvar.

– En viktig funksjon for kunsten er å opprettholde mangfoldet i det offentlige rommet. Vi som er privilegerte, har et ytringsansvar.

Ådne Sekkelsten mener det er viktig å ha et mangfoldsperspektiv når en ser på DKS-landskapet:

– Hvem er det som får tilgang til markedene? Hvem programmerer, og hvem produserer?

En viktig funksjon for kunsten er å opprettholde mangfoldet i det offentlige rommet.

Amund Sjølie Sveen

Sveen legger til at det også er viktig å argumentere for kunsten, også i Den kulturelle skolesekken, for å øke forståelsen til publikum og motvirke følelsen av meningsløshet.

– Hva tilfører kunsten? Hvis mottaker ikke skjønner den, så er ikke det mottaker sin feil, slo han fast.

– Hvite, privilegerte menn som meg har et ytringsansvar, mener Amund Sjølie Sveen.

 Den essensielle folkaskikken

Ifølge Mia Habib bør vi ikke ta lett på trakassering i ytringsfrihetens navn.

– Jeg bruker et godt, gammeldags Haugesund-ord for å beskrive hva jeg mener – folkaskikk. Det er noe som må forstås på tvers.

Sveen sa seg enig: – Det henger sammen med ytringsansvaret.

– Vi må være på barrikadene for den frie kunsten. Ytringsfriheten må vi kjempe for hver dag, og det er så viktig at vi er på alerten, sa Eriksen.

– Når institusjoner og kunstnere blir angrepet, så må vi si fra!

Ytringsfriheten må vi kjempe for hver dag, ifølge årets paneldeltakere.

En arbeidsliste for den frie kunsten

Mia Habib avsluttet panelsamtalen med en direkte oppfordring til publikum. Følgende er en liste tiltak hun mener er essensielle i arbeidet med å formidle kunst og kultur, også i DKS:

  • Sett disse temaene på dagsordenen, og gjør deg opp en mening om dem. Skriv kronikker.
  • Ta tematikken med inn i egne retningslinjer, styreform og strategi.
  • Tenk over egen styresammensetning – hvem er med på å bestemme?
  • Hvem ansettes til å programmere? Dette er et pågående, viktig tankearbeid.

  • Marte Bjerke er konstituert redaktør for Musikkultur, som er medlemsbladet for organiserte i Creo – forbundet for kunst og kultur. Hun er utdannet musiker og har vist særlig engasjement for kunstnerisk ytringsfrihet gjennom flere artikler.
  • Mia Habib er dansekunstner og koreograf, og jobber i skjæringspunktet mellom scenekunst, utstillinger, publikasjoner, foredrag, mentorvirksomhet og kuratering. Hennes arbeid har blitt vist på flere norske og internasjonale arenaer. Hun etablerte Mia Habib Productions i 2004, som er støttet av Kulturrådet.
  • Jan Lothe Eriksen er initiativtaker til og daglig leder i organisasjonen Safemuse. Safemuse jobber for kunstnerisk ytringsfrihet, og legger til rette for at forfulgte eller truede kunstnere skal få trygge arbeidsforhold gjennom residensopphold eller ulike prosjekter. Eriksen var den første direktøren for Riksscenen, og har en bakgrunn som cellist i Stavanger Symfoniorkester, nestleder i Norsk Musikerforbund (nå MFO) og daglig leder for Norsk Folkemusikk- og Danselag (nå FolkOrg).
  • Amund Sjølie Sveen er kunstner, skribent og musiker. Han jobber innenfor et vidt spekter av kunstneriske uttrykk og disipliner, der fellestegnet ofte er bruk av lyd og undersøkelsen av politiske temaer i den globale markedsøkonomien.
  • Ådne Sekkelsten er daglig leder i Scenekunstbruket, gründer og direktør for Kloden Teater i Oslo og initiativtager til Musikkbruket. Han har lang fartstid i ulike lederroller i norsk kulturliv.