– Det er fint å kunne bidra til at neste generasjon får en bedre opplevelse av kulturlivet

Elveguden Akeris sitter på huk og skuer utover Akerselva. Elvas bredder har alltid tiltrukket seg de som ikke helt hører til, eller som savner et fellesskap.

Numa Edema Norderhaug var en gang en av ungdommene som holder til langs Akerselva. Han har brukt sine erfaringer til å skrive og regissere teaterstykket Elva, som denne dagen har prøvevisning for Funkispanelet og en gjeng KDA-elever fra Hersleb vgs.

Stykket starter ved Nybrua, hvor publikum får på seg hodetelefoner. Numas stemme geleider oss underveis. Elva handler om alle skjebnene og historiene som er knyttet til de 400 meterne mellom Nybrua og Vaterland. Det er en forestilling om tilhørighet, fellesskap og utenforskap.

– I likhet med ungdommene i stykket, så er kanskje vi også en gruppe i samfunnet som blir litt glemt, bemerker Christine Fagermoen, én av Funkispanelets syv deltakere.

Ungt ekspertpanel

Funkispanelet er et samarbeidsprosjekt mellom Byantropologene, Tigerstadsteatret og Unge Funksjonshemmede. Panelet er satt sammen av unge mennesker med funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer.

Paneldeltaker Josefine Tallerås Hesselberg beskriver en funkis slik: «en kul person med en funksjonsvariasjon eller funksjonsnedsettelse. Du kan tenke på det som en slags superkraft».

Prosjektet er støttet av Kulturtankens tilskuddsordning Styrket medvirkning i kultur- og fritidsaktiviteter.

Det unge ekspertpanelet bidrar i utviklingen av teaterforestillingen ved å komme med erfaringsbaserte råd som kan øke inkludering og deltakelse på tvers av ulike forutsetninger.

Rammene rundt forestillingen er satt: Elva er en vandreforestilling og publikum har på seg hodetelefoner. Men hva kan gjøres for at flest mulig opplever forestillingen på best mulig måte?

Tid gir grunnlag for tillit

Marcus Finn fra Byantropologene forteller at han motiveres av å løfte frem stemmer som ikke alltid blir hørt.

– Erfaringene man tar med seg fra barndom og ungdomstid kan prege deg resten av livet. Det gjør det ekstra viktig å tilrettelegge for unge.

Han mener det er særlig spennende at samarbeidet med Funkispanelet foregår over tid, fordi det gir et godt grunnlag for tillit og muligheter for god utforsking.

– Som gruppe åpner det kanskje i enda større grad opp for personlige erfaringer og perspektiver, bemerker sosialantropologen.

Å kunne speile seg i kunsten

Et tidligere samarbeidsprosjekt mellom Tigerstadsteatret og Byantropologene viste at det var potensial for mye læring dem imellom.

– Vi er et teater som ikke er så redde for å være instrumentelle. Vi liker å bruke all kunnskap vi kan og å bli venner med folk fra alle fag og felt, sånn at vi kan skape skikkelig potent og bra kunst, forteller dramaturg i Tigerstadsteatret Mari Noodt.

Så da Byantropologene tok kontakt og spurte teateret om Elva kunne være case til prosjektet, var svaret selvfølgelig ja.

– Vi var sikre på at vi kunne lære mye av prosjektet. I Tigerstadsteatret bruker vi alltid referansegrupper. Vi tenker at jo flere referansegrupper vi har, jo bedre er det. De vi lager forestillinger for, altså ungdom, er eksperter på sine egne liv og på hva de liker, trenger og motiveres av. Referansegruppene gir oss innsikt som vi sårt trenger når vi lager teater, understreker dramaturgen.

Hun forteller at prosjektet ga dem mulighet til økt kunnskap om én spesifikk målgruppe.

– Funkiser er ungdom som har noen andre ting med seg, og som vi trenger å bli bedre på og lære mer om. Alle fortjener å se kunst som speiler dem og som resonnerer i dem. Å se et teaterstykke som handler litt om deg, tror jeg kan være livsviktig – det å oppleve at noen har sett deg og ditt.

Kulturlivets barrierer

De syv deltakerne i Funkispanelet er aktive kulturbrukere. Flere av dem har selv stått på scenen, og de har alle kjent kulturlivets barrierer på kroppen. Motivasjonen til å delta i prosjektet ligger nettopp her: i et ønske om å bidra til endring.

– Kulturlivet har ikke alltid vært så tilgjengelig for oss. Så det er fint å kunne bidra til at neste generasjon får en bedre opplevelse, sier Ane Drabløs Røisland.

Som ung voksen har Josefine brukt scenekunst til å utforske og bearbeide vonde erfaringer med å leve med cerebral parese.

– Det har gjort det lettere å bære og å forsone meg med hvem jeg er. Og å innse at det ikke er jeg som er feil, men heller de rundt meg som ikke har klart å tilrettelegge for meg.

Hun poengterer at det ofte ikke er så mye som skal til.

– Ved å gjøre noe tilgjengelig for én gruppe, blir det mer tilgjengelig for alle.

En av skuespillerne i Elva har en arm som slutter ved albuen. Det er ikke et poeng i forestillingen. Flere av funkisene forteller hvor stor pris de setter på akkurat det. Skuespilleren er der i kraft av å være skuespiller, ikke på grunn av funksjonsnedsettelsen.

– Det er rørende de gangene man ser noen man kan kjenne seg igjen i, sier paneldeltaker Annabell H. Ødegård.

For Josefine handler det om representasjon:

– Som barn så jeg aldri folk som lignet på meg selv på en scene.

Ulike behov for tilrettelegging

Å tilrettelegge er så mangt. Det som kan hjelpe én person, kan by på problemer for andre.

Elva er en immersiv forestilling, hvor manus er lest inn på forhånd og formidles gjennom hodetelefoner. Publikum hører fuglekvitter, bruset fra elva, musikk, skuespillernes replikker og Numas fortellerstemme.

Funkispanelet opplever forestillingen ulikt. Flere fremhever det positive i at publikum selv kan justere lydnivået på hodetelefonene. Samtidig skaper lydløsningen utfordringer for Ane, som bruker høreapparat, mens synshemmede Karen Johanne Haughom savner sterkere visuelle signaler som gjør det enklere å orientere seg i handlingen.

Om å stå i spagat

En av scenene foregår i en container opp bakken på Elgsletta. Vi stuer oss sammen i det lille rommet og tas tilbake til 1920, hvor vi møter karakteren Jonas.

Denne delen av forestillingen viser seg å bli krevende for enkelte i panelet. Både det å skulle gå opp bakken til containeren og det at mange er samlet på veldig liten plass.

– Jeg var redd for at jeg måtte sette meg ned på grunn av plassmangel, for da måtte jeg bedt om hjelp til å reise meg opp. Og det vil jeg helst ikke, forteller Ane.

Som unge flest, ønsker deltakerne i Funkispanelet å klare seg selv.

Ta dilemmaet med hjelpemidler: De kan gjøre at du skiller deg ut, samtidig som de gjør hverdagen enklere. Det er en spagat mange funkiser står i hver eneste dag.

Viktigheten av å vite hva som venter

Etter forestillingen samles deltakerne, skuespillerne og regissøren for en oppsummering.

Å ha egne, merkede benker for publikum er ett av forslagene fra Funkispanelet. For når du blir sliten og trenger å sette deg ned, er det greit å vite om du faktisk kan bruke benken som står der borte, i stedet for å tvile på om den er en del av scenografien.

Å vite hva som venter, bidrar til økt tilgjengelighet. Triggeradvarsler, ordliste/manus og kart over terrenget, er blant tiltak som foreslås for å minske usikkerhet.

Båtturen

Også under testvisningen av Elva ligger ulike bekymringer rett under overflaten for enkelte i panelet. Som det med båtene.

I manuset, som de har lest på forhånd, avsluttes forestillingen med en båttur. For Josefine skaper det tankekjør underveis. Hun har dårlig balanse – hvordan skal hun i så fall komme seg på og av båten?

– Jeg elsker tanken om å bruke båten. Men det hadde vært vondt dersom noen må bli igjen og gå glipp av slutten av forestillingen, forteller hun.

Selve testvisningen ender uten båttur. På premieren og forestillingene i etterkant får publikum velge om de vil komme seg over til den andre elvebredden i båt, eller å gå dit sammen med regissøren over Hausmanns bru – etter innspill fra Funkispanelet.

Ved dagens slutt er alle paneldeltakerne skjønt enige om at Elva er en flott og viktig forestilling for ungdom, hvis tematikk de kjenner seg igjen i.

– Det er veldig spennende å prøve å tenke seg fram til løsninger på ulike utfordringer, understreker Karen.

Tilrettelegging handler om oss alle

Vi møter Mari Noodt fra Tigerstadsteatret noen uker etter premieren.

– Funkispanelet kom med mange gode innspill når det kom til tilrettelegging av den mer praktiske gjennomføringen. De er eksperter på dette og opplever daglig at ting er vanskeligere enn de burde være. Det at tilrettelegging handler om alles trygghet og tilgang til forestillingen, var god lærdom for oss som teater.

Fakta om Funkispanelet

• Prosjektet skal utvikle en modell for å øke inkluderingen av barn og unge med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer (funkiser) i kulturaktiviteter.
• Modellen bygger på et hovedcase i form av teaterforestillingen Elva, som testes av funkisene. Det etableres et Funkispanel med unge rekruttert gjennom organisasjoner tilknyttet Unge Funksjonshemmede. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Byantropologene og Tigerstadsteateret.
• Erfaringene samles i en håndbok med anbefalinger til kulturtilbydere.
• Prosjektet avsluttes med et verksted hvor ulike kulturaktører inviteres inn for å lære av prosessen, dele erfaringer og utforske hvordan denne kunnskapen kan brukes videre, med fokus på økt inkludering.