Nettverksmøte og fagsamtaler om scenekunst i DKS
Kulturtanken inviterte igjen til nettverksmøte og fagsamtaler, denne gangen med scenekunst på agendaen. Hensikten er å løfte overordnede problemstillinger på fagfeltet scenekunst i Den kulturelle skolesekken, med både strukturelle og faglige spørsmål til presentasjoner og diskusjoner.
Ragnhild Tronstad, fagansvarlig for scenekunst i Kulturtanken ledet dagen, og startet selv med en gjennomgang av Kulturtankens mandat, tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet, roller og oppgaver. Deretter gikk Tronstad igjennom et pilotprosjekt for formidling, knyttet til teaterstykket Lars er Lol, et samarbeidsprosjekt med Teatret vårt i Molde og Møre og Romsdal fylkeskommune.
Under programposten Kunstnerisk kvalitet sett fra ungdommens ståsted, presenterte stipendiat i Kulturtanken, Anette Therese Pettersen, sitt forskningsprosjekt om elevutført scenekunstkritikk i DKS.
– Som teater- og dansekritiker er det er opplevelsen, møtet med en forestilling, som ligger til grunn for en anmeldelse. På samme måte som at det står i Stortingsmelding 8 om Den kulturelle skolesekken at opplevelsen skal stå i sentrum. Det jeg ønsker å finne ut av er hvordan ungdommer opplever scenekunst i DKS, med utgangspunkt i hele opplevelsen, sa Pettersen.
Hun fortalte om et prosjekt med arbeidstittel «Den kritiske skolesekken, et samarbeid mellom Kulturtanken, Norsk kritikerlag og periskop.no.
– Tanken er at erfarne kritikere leder en workshop med en skoleklasse etter at de har hatt et kunstbesøk gjennom DKS, og at elevene inviteres til å utforske kritikkformatet – selv være med på å definere hva det kan være, hvordan det kan se ut, for eksempel tekst, video, samtale, tegneserie osv. fortalte Pettersen.
Hun fikk god respons på planen fra salen, som mente dette var «hands on», konkret og matnyttig.
Scenekunst i DKS-portalen
Deretter var det over til scenekunstprodusent i DKS Viken, Katrine Kirsebom, som la frem erfaringer fra første behandlingsrunde av innkomne forslag på scenekunst i den nye DKS-portalen.
På bakgrunn av tilbakemeldinger fra produsentene i alle kunstuttrykkene i DKS Viken, fortalte Kirsebom at erfaringen så langt hovedsakelig er at portalen oppleves som et mye bedre system, enn det som har vært. Hun trakk frem som positivt at alt er samlet ett sted, og at det har vært enkelt å lese hva som er sendt inn fra utøvere, at det er en større bredde i forslagene og at man nå har oversikt over hele landet.
– Vi heier på portalen, sa Kirsebom, før hun gikk over til mer problematiske sider ved det nye fagsystemet. Hun trakk frem at for mange utøvere har huket av på for mange uttrykk/kunstfelt, og at de dermed mister oversikten over innkomne forslag i for eksempel scenekunst, og at man ønsker at utøvere skal velge ett hovedfelt.
I tillegg hadde hun andre ønsker om krav til forslagsstillere, som vil bedre kvaliteten på arbeidet for alle. Kirsebom nevnte også at antall innmeldte forslag som skal behandles har økt betraktelig med portalen, og at det er utfordrende at «forslagsbunken» har blitt så stor. Dette fikk hun støtte for og bekreftelse fra flere andre representanter fra fylkene i salen, der noen så det som veldig krevende for behandlingen, mens andre hadde funnet gode løsninger med eksterne fagråd.
– Men, når alt det vanskelige er sagt, så har vi trua. Bare fortsett med den gode dialogen, avsluttet Kirsebom.
Åpen Agenda
Deretter var det tid for «åpne agenda», en halvtime satt av til å diskutere tema deltagerene ønsket å ta opp.
Kristina Karåla Øren fra Norske Dansekunstnere var først ut og ønsket at det ble en diskusjon rundt relevans. Hvem har definisjonsmakten på relevans, i møte med skole, DKS og elevene? spurte hun salen.
Scenekunstbruket fortalt hvordan begrepet behandles i deres fagråd, og at «relevans» er kontekstavhengig, men at man alltid bør ta inn barn/ungdom og kunstneres perspektiver i debatten.
Andre saker som kom opp var utviklingen og organiseringen av Den kulturelle skolesekken. Flere påpekte viktigheten av at ordningen har lokal forankring og eierskap, og at den ikke må «strømlinjeformes» som ordning, men at lokale variasjoner er et gode. At DKS-orienterte markeder for kunstfeltene er bra, men det er like viktig å kjenne til tendenser i kunstfeltene.
Både elevenes stemmer og lærernes roller i DKS ble nevnt av flere som viktige fokuspunkt for videreutvikling av DKS-ordningen.
Hege Knarvik Sande fra Norsk kulturforum (NOKU) sa at medvirkning av barn og unge har kommet for å bli, og det er det bare å ta inn over seg. Hun trakk frem at Udir sammen med Kulturtanken har fått i oppdrag å informere til lærerne om hvordan DKS kan knyttes til de nye læreplanene, og at dette er utrolig positivt.
Knut Alfsen, leder for skuespillerforbundet påpekte at vi må slutte å si at vi skal ta barna på alvor, for det betyr ingenting hvis man ikke tar kunsten og kunstneren på alvor – også i skolen. Han etterlyste bedre forankring av det kunstfaglige i læreplanene og kompetanse om kunst hos lærerne i skolen.
Tom Wulff, DKS Bærum fortalte om et skoleutviklingsprosjekt de gjør, sammen med Kulturtanken, som ser på kulturkontakten og lærerens eierskap til DKS.
– Fagfornyelsen er et veldig viktig punkt i dette arbeidet og målet er å sitte igjen med en modell på hvordan vi når frem til læreren i vår kommune, sa Wulff.
Naiv super.
Kunstnerisk innslag: Utdrag fra forestillingen Naiv.Super. (Nilovine 2020) .
– Apropos relevans, denne teksten/boken oppleves fortsatt som relevant for oss unge, sier skuespiller Fabian Christensen, som ble bergtatt da han føste gang leste Erlend Loes roman fra 1996. Nå har han sammen med produsent Ingrid Blyverket i Nilovine tatt teksten til scenen og gjort romanen til en monolog, som deltagerne på nettverksmøtet fikk se et utdrag fra.
Regissør Hilde Brinchmann fra Tigerstadsteatret var invitert til samtale med Ragnhild Tronstad om sitt arbeid med teater for barn og unge, om målgruppetenkning, metoder og medvirkning.Brinchmann mener scenekunst kan forandre livet til barn og unge, og derfor er det så viktig å ville møte barna på ekte. For eksempel ved å benytte referansegruppe, handler det «ekte» om vilje til å endre kunstverket ditt på bakgrunn av tilbakemeldinger fra barn og unge. På spørsmål fra Tronstad om hvordan dette påvirker kunstens autonomi, påpekte Brinchmann at kunst er kommunikasjon, og involvering en naturlig del prosessen.
– Når jeg lager kunst for barn eller ungdom skal jeg vite at det kommuniserer med dem, og ikke bare tro eller håpe at det skjer, sa Brinchmann.
Hun fortalte om prosjekter som Opprop Tveten (involvering av elever som er i ferd med å droppe ut av skolen), Tigerbussen, (Tigerstadsteatrets oppsøkende og mobile teaterscene), produksjonen «Labyrint» (basert på spilldramaturgi og VR), og familieforestillingene (der utfordringen er målgruppearbeidet og å sikre barneperspektivet).
DKS og institusjonsteatrene
Dagens siste del var viet Samarbeidet mellom DKS og institusjonsteatreneog handlet om erfaringer, forventninger, utfordringer og visjoner for dette samarbeidet. Invitert til å si noe om dette var Valborg Frøysnes (teatersjef Kilden), Knud Bjørne-Larsen (direktør Riksteatret), Brita Triumf (informasjonsleder Beaivváš), Billy Lätt (DKS-koordinator Vestfold og Telemark fylkeskommune), Frida Steenhoff Hov (formidlingssjef Den Norske Opera & Ballett).
Frøysnes, som er ny teatersjef ved Kilden i Kristiansand var med på skype, og fortalte om hvordan de forholder seg til målgruppen barn og unge og DKS spesielt. Hun fortalte at de vil satse på ny dramatikk for barn og setter listen like høyt og er like ambisiøse på dette programmet som for programmet for et åpent marked og voksent publikum.
Hvordan finner man de nye stemmene? spurte Tronstad.
– Det er lett å gå til det man allerede kjenner. Det er avgjørende at vi beholder en nysgjerrighet, og se utenfor det kjente og man må strekke seg i valgene, sa Frøysen.
Hva vil du si til DKS? spurte Tronstad.
– Jeg er stor fan av skolesekken. Men jeg ønsker også kveldsforestillinger med et blandet publikum, som ikke er i skolens regi. Jeg synes barn og unge fortjener å se teater utenfor skolens kontekst også. Jeg har stor tro på et samarbeid mellom de frie feltet og institusjonene og Den kulturelle skolesekken, sa Frøysen.
Riksteatrets direktør, Knud Bjørne-Larsen, trakk frem utfordringene ved DKS for teatrene, og omvendt. Blant annet trakk han frem fristen for innmelding av forslag (1.okt, red anm), planleggingshorisont, at DKS kun tilbyr dag-forestillinger, og at det er store lokale variasjoner i ordningen, faktorer som gjør det vanskelig for teatrene å forholde seg til DKS.
Nils Petter Mørland, teatersjef ved Brageteatret, som også leverer forestillinger til Den kulturelle skolesekken i Buskerud (nå Viken), påpekte at DKS primært er til for elevene – som fortjener det beste av scenekunst, men at det ikke er et spørsmål om institusjonsteatrenes rett til vise forestillinger i ordningen. Han sa at kunstneriske kvaliteter og strukturelle kvaliteter må sees i sammenheng, og at nøkkelen til løsningen ligger i samarbeid, tilit og forutsigbarhet.
Brita Triumf fra Beaivváš- det samiske nasjonalteatret fortalte om dilemma ved at deres forestillinger som oftest er på samisk, og dermed ikke aktuelt å ta inn i DKS, bortsett fra som tilbud til de samiske skolene. Nå har de skrevet en intensjonsavtale med DKS i Troms og Finnmark, og ser på fremtidige løsninger med forestillinger som kan gjøres på to språk, norsk og samisk, eller som er to-språklige.
– Beaivváš er fleksible på format og skal være et tilbud i hele landet, derfor er samarbeid med DKS så viktig for oss, sa Triumf.
Billy Lätt er DKS-koordinator Vestfold og Telemark, og har lang fartstid i DKS, og med scenekunst spesielt. Han ga forsamlingen et tilbakeblikk på samarbeidet mellom institusjonsteatrene og DKS, og fortalte at mange samarbeid har vært forsøkt og utviklet, noen vellykkede og andre med mindre suksess; Noen har knyttet nærmere bånd, mens andre igjen har skilt lag, fordi avstanden i struktur ble for stor.
– Avklaringer av roller, forventinger og strukturer er avgjørende for tillit og fruktbart samarbeid, sa Lätt. Videre, etter spørsmål fra salen, fortalte han at de samarbeidene som har gått godthandler mye om at disse institusjonene har ønsket å produsere for barn.
Frida Steenhoff Hov er formidlingssjef Den Norske Opera & Ballett og fortalte om erfaringene med samarbeid med DKS. Hun tok blant annet opp utfordringer med informasjon med skolene.
– Det hadde vært fint for oss å vite mer om hvordan kommunikasjonsflyten er mellom kulturkontaktene og skolene, sa Steenhoff Hov.
Hun påpekte at operaen ønsker å være fleksible, og inviterte DKS-representantene til å ta kontakt å fortelle om sine ønsker og behov. Hov fortalte om prosjektet «Opera på Timeplanen», som har vært et tilbud i DKS i Oslo og Viken. Prosjektet går over 13 uker, der man til sist setter opp forestilling på skolen med hjelp fra operaens utøvere.
– Det er et omfattende prosjekt, og passer i utgangspunktet ikke inn i rammene for DKS. Men vi har fått det til for det, sa Steenhoff Hov.
I samtalene som fulgte, ble det påpekt at det som bygger tillitsforhold er god dialog.
Ådne Sekkelsten fra Scenekunstbruket påpekte blant annet at institusjonene kanskje ikke trenger å være så opptatt av «huset», men at de gjerne kan komme mer ut til skolene, og at DKS-ordningen er stor, større enn institusjonsteatrene, og derfor bør institusjonene se på muligheter for å tilpasse seg DKS.
Det blir konkludert med at DKS-ordningene er og vil forbi ulik rundt i landet, men at hele scenekunstfeltet for barn og unge er tjent med gode samarbeid i og utenfor DKS.
Fakta
Nettverksmøte og fagsamtaler for scenekunst i DKS ble avholdt 11. februar i Kulturtankens lokaler. De inviterte var fra DKS-nettverket, institusjonsteatre og andre interesserte i scenekunstfeltet med knytning til Den kulturelle skolesekken.
Neste nettverksmøte med fagsamtaler blir avholdt i mai, da med film i DKS på agendaen.